Skuffelsen kan bli stor…

Hei.

Det skal være høsttakkefest i barnehagen i morgen. En trivelig sak som arrangeres en gang i året. Med grønnsaksuppe som ungene har laget og lotteri og trivelig stemning.

Yme har gledet seg veldig. Han har snakket om høsttakkefesten hele uka. Såpass har han gledet seg, at jeg må innrømme, at jeg har stusset litt på det. Vanligvis så er Yme en kar som flyter med livet og lever veldig i nuet. Det som skal skje frem i tid kan han jo kanskje snakke litt om, men det er litt ute av øye, ute av sinn.

Så jeg spurte i går da, hva det var han gledet seg sånn til og svaret var ikke helt det jeg forventet.

“Du sjønna mamma, dæ e vældi speinnanes!! Æ e så spent!”

Såpass hadde jeg jo sjønt, men hva var det han var så spent på?

“Æ e så spent på kem som kommer til mæ!”

Åh, du gleder deg så masse fordi mamma og pappa kommer? Mammahjertet svulmet og jeg ble jo skikkelig glad. Bare for å gå skikkelig på tryne to sekunder etterpå.

“Nei mamma, ikke du å hain pappa. Føreldran mine kommer!! Føreldran mine! Og æ e så spent på kem di e!”

Så her har altså Yme gått en hel uke og gledet seg skikkelig til å få treffe foreldrene sine. Jeg prøvde meg på en liten realitetsorientering, fortalte at foreldre, det er liksom et annet ord for mamma og pappa og at det er jeg og Henning som kommer, men det frembrakte bare en klingende latter og en forsikring om at det var det IKKE. For de har faktisk sagt i barnehagen at det er foreldrene som kommer!

Så vi får håpe skuffelsen ikke blir så altfor stor i morgen da, når foreldrene kommer på høsttakkefest. Han ble mer i tvil i dag når både Isa og Eir hardnakket påsto at jeg og Henning var foreldrene til dem alle sammen, men jeg tror fortsatt han håper at disse foreldrene skal være noen andre. Sånn på høsttakkefesten i alle fall….