Det er jo så innlysende logisk!!

Hei.

Jeg liker å se på meg selv som en logisk og rasjonell person. Jeg er vel antagelig skyld i at Isa er som hun er, ting må ha en mening. Og meningen må som oftest være logisk. I det minste rasjonell.

Folk som bare handler på impuls, bare etter følelser, bare gjør som det faller dem inn der og da, gjør meg, hva skal jeg si, litt usikker. For hvorfor gjør de som de gjør, hva tar de avgjørelsene på bakgrunn av?

Ikke at jeg ikke kan finne på å gjøre noe impulsivt altså, men da gjør jeg jo det når det passer å gjøre noe impulsivt….. Og for all del, ting MÅ ikke absolutt gjøres på min måte. Det er jo bare det at ting må gjøres på rett måte. Og den rette måten er jo ofte den logiske måten. Ikke sant??? Og da er det jo ikke slik at det er MIN måte som er rett, det er jo den rette måten i seg selv som er rett, ikke det at det var jeg som sa det var riktig.. Ja dere forstår helt sikkert. Det er jo innlysende logisk.

Matte for eksempel. Elleve pluss elleve. Man tar jo ni fra det ene ellevetallet og putter på det andre slik at man har to igjen som man putter på den tjueren som man får.. Innlysende logisk. Vær så snill å ikke si at dere tar to tiere og har en igjen av begge ellvetallene som dere plusser på?? Hva?? Nei, nei, nei…

Nå er det jo slik at vi har unger i huset. Unger som jeg helst vil skal klare seg selv om noen år. Jeg har på ingen måte tenkt å ha dem boende i huset til de er tjue.. De må på hybel lenge før den tid. Og da må de klare seg selv. Så å dekke bordet kan jo være en grei ting å øve på.

Og vi har en skuff med glass. Pent oppstablede glass. Ikke bry dere om det rotet med matbokser bak der, fokuser på glassene nå.

Det er jo innlysende logisk at man her starter å ta glassene fra høyre side. Følger mønteret og gjør det pent..

Og jeg mener. Det er mine unger, det er mine gener. Det burde være sannsynlig at de har arvet min logiske sans? Hvorfor, og jeg gjentar HVORFOR????? er det da slik at jeg før jeg kan sette meg å spise må rydde opp i dette her:

Eller enda værre, som i går, dette her:

Jeg kan jo ikke egentlig klage. Yme stakkar, kjempflink, stablet to og to glass og bar til bordet og satte på. Eir som hjalp ham og forklarte at gaffelen skulle her og kniven der. De er jo så flinke og hjelpsomme (i allefall under tvang og med lette trusler om inndratt iPad).

Men jeg kan ikke forstå det. Hvor har min logiske oppdragelse sviktet? Hvordan kan barn med mine gener mene at dette er rett måte å gjøre dette på?

Vel, jeg sto opp litt sent i dag. Og min kjære, som jeg virkelig elsker, hadde for andre dag på rad ryddet kjøkkenet. Det er jo så man bare vil kaste seg om halsen på ham og kysse i vei. Men sulten gnog i tarmen så jeg smurte meg et par skiver istedet og skulle til å ta meg et glass melk….

Jeg gir opp!!!