In the eye of the beholder…

Hei.

De som følger meg på Insta vet jo at jeg liker å spamme Instagram med bilder av utsikten fra verandaen her. Eller fra vinduet på badet. Det har seg jo slik at vi ikke bor midt i en by. Vi bor på ingen måte i ødemarken heller, men det er lite høyblokker og bakgårder å spore utenfor stuevinduene. Uten å virke fryktelig skrytende så synes jeg utsikten fra verandaen vår er rett ut sagt nydelig. Så da blir det jo en del bilder som dette da..

Og det blir jo noen likes. For lets face it, solnedganger er jo skikkelig lett å få likes på. Mye lettere enn med selfies. Og det er likes vi er ute etter, er det ikke? Nå er jo ikke 45 likes noe revolusjonerende, men hey, jeg er glad for hver og en, ikke la oss henge oss opp i tall her.

Det kommer jo gjerne et par kommentarer også. Gjerne i positiv valør. For hvem kan mislike en doutsikt liksom? Eller en solnedgang? Folk skriver jo ikke “skikkelig fæl utsikt det der..” eller “forstår du hvordan du påvirker andre i en dårlig retning” når du kjører så safe som med et solnedgangsbilde. Nei da er det mer: “så utrolig fint”, “nydelig utsikt” og “rett og slett vakkert” For det er jo det det er. Fint altså.

Derfor måtte jeg le litt i dag. Jeg hadde akkurat kjørt ungene til skola og i barnehagen. Dis hadde fått pupp og sovna og jeg gikk ut på verandaen og tok dagens utsiktsbilde og postet både på insta og snap for å være sikker. Snap er litt nytt for meg. Jeg forstår ikke helt greia. Jeg har forstått forskjellen med Min story og å sende direkte, men det føles litt som å forfølge folk og å spamme folk å sende bilder direkte. Med mindre du har en ordentlig beskjed du vil sende eller noe slikt da. Men av og til å trekker jeg pusten dypt og sender avgårde et bilde til hele vennelista. Og håper at ingen blir sure. Eller det vil si, jeg tør jo ikke sende til pappahjerte, komikerfrue og andre sånne kjente folk som jeg bare følger av ren nysgjerrighet for å se hvordan de lever. Hva interesserer vel en verandautsikt eller at Dis tygger på tærne sine dem? Men interesserer det egentlig noen andre enn meg selv og til nød Henning og mormor at Dis spiser på sine egne tær? Nei, nå sporet jeg helt av her altså, men jeg sliter litt med den Snapen, så om noen kan forklarer meg greia…

Jeg tok altså mot til meg og sendte utkiksbildet til nesten rubbel og bit på den lista. Og jeg fikk jo svar. Deprimerte folk i byen som sendte bilder av bakgårder og syntes at min var såååå mye finere. Fine kommentarer om vakre fjell og dramatiske skyer. Åpent, vakkert, nydelig, fantastisk. Alt i alt svært positivt.

Så kom svar fra helsesøster. Hun bor rett borti her. Hun er oppvokst litt lenger sør og har sett sin porsjon av fjell, hav, midnattsol og dramatiske skyer.

“Whææææ! Så mørkt å trasig!!! 🙁 🙁 :(”

Da vi sto opp i dag sto Yme og stirret ut stuevinduet og spurte “mamma, hvor har det blitt av lyset??” Og det var vel egentlig det jeg også tenkte når jeg tok bildet. I dag var det mørkt og trasig gitt. Så jeg tenker ordtaket stemmer.. Det kommer an på øyet som ser..

Om du vil følge meg på Snap så heter jeg casadidriksen. Og jeg er ikke lurere enn at jeg følger alle tilbake. Enn så lenge i allefall. Og jeg synes det er skikkelig arti når folk sender meg bilder av ungene sine som spiser tær. Men jeg har jo ikke peiling på hvem som eier disse ungene og disse tærne. Så om dere kan sende meg ei linje med hvem dere er og hvorfor jeg skal sende et bilde tilbake av Dis som spiser tær så blir jeg usedvanlig lykkelig. Og i allefall om du ikke vil ha bilder av tær, men bare vil ligge sånn i bakgrunnen og se hva jeg nå enn tror kan være interessant å legge i min story. Så slipper jeg å ha et lettere angst/angeranfall hver gang jeg poster noe..