En perfekt dag på Snap..

Hei.

For å ta opp tråden fra forrige innlegg.. Dette med sosiale medier er fasinerende. De som tittet innom “min story” på snap i går så bilder av idyllisk lek på teppet med storesøsken og Dis, fortryllende tur i skogen med glade barn, nydelig soppstuing til kvelds og tilslutt kos og gurgling fra en blid Dis som ikke helt ville sove. Bare fryd og gammen så langt øyet kan se…

Skal vi se. Var det slik det var da..

Dis våkna litt før åtte og gikk opp, ok ble hentet av mormor. Hun levde i lett livsfare på gulvet der Yme trasket rundt og unngikk såvidt å bli tråkket på flere ganger. I og med at mora var fryktelig treig med å stå opp var hun jo god og sulten og overtrøtt når jeg kom opp. Planen var mat og søvn og at jeg, mamma og ungene skulle gå på butikken å handle inn til tur mens Henning og pappa var hjemme hos Dis.

Dis spiste, sovna og våkna etter ti minutter. Jeg tenkte at jaja, da vil hun vel ikke sove nå da og tok henne opp og gav henne til Henning før jeg gikk ned i gangen og avløste mamma som hadde en brytekamp med en vrælende Yme som alldeles ikke hadde tenkt å ha på seg hverken sko eller bukse på butikken. Og i allefall ikke sokker!!!!! Hvorfor i all verden må man egentlig ha sokker på seg på butikken??

Da vi kom tilbake fra butikken var både Henning, Dis og pappa røde i toppen. Dis har store empatiske evner og surleppa var jo blitt større og større jo mer Yme hylte før vi gikk. Lett døv av hans vræl hørte jo ikke jeg at hun skrek før jeg gikk ut døra og telefonen lå igjen hjemme.

Å pakke tursekk med tre unger som helst vil gå nakne på tur, mens den fjerde er så fornermet at hun bare rett og slett hyler er jo lett som en plett. Pupp var i allefall ikke et alternativ. Når mamma er SÅ slem at hun bare forsvinner skal hun ikke bare komme her og vifte med en pupp og tro at alt er bra.

En del svettedråper senere var jeg, mamma, Eir, Isa, Yme og Dis klar for tur. Henning stakkar har vondt i en fot og måtte være hjemme. Han syntes det var skikkelig trist å høre at gjengen med minst to hylende barn, to surmulende barn og to litt overpositive voksne gikk ut døra og forlot ham og morfaren til en dag i ensomhet, stillhet og sofaliv…

Dis sovnet som en sten etter to og et halvt minutt i vogna og første del av turen foregikk relativt idyllisk selv om Eir surmulte fordi hun måtte ha på jakke, Isa måtte innom butikken å kjøpe ei bøtte siden Eir og Yme hadde tatt de hun ville ha og Yme syntes det var fryyyyyyyktelig langt i første bakken. Men rett inni skogen fikk jeg los på en rødskrubb og jakten var igang. Selv om mormor kanskje syntes jeg gjorde flere avstikkere enn ungene fra stien vi gikk på.

Idylliske utsiktsbilder kommer ikke uten fare. “Sitt i ro Eir! SITT I RO EIR!!!!!! Herregud, har du tenkt å la henne holde Dis????” En mormor som tror at barnebarna alldeles ikke evner å koordinere føtter og armer på kanten av et stup kan jo rope på seg hjerteinfarkt både her og der oppover lia..

Så kom vi frem til målet. Pølser ble grillet, potetgullposer ble flerret opp, bleier ble skiftet i stiv kuling. Isteen vi hadde gledet oss til var rent ut sagt grusom og det var lite vann å spore.

Men Yme fant en kjepp som var fin å slå med og det var masse fine klatretrær. Med masse tørr bark og mose på slik at de som sto under fikk øynene fulle av dette når de beundret de som klatret. Men pyttsann, å ofre synet på mormor, mamma og tre søsken for å sitte perfekt på bildet fant Eir helt naturlig. Men til tross for lett moseblindhet så var det generelt og totalt sett veldig trivelig på tur.

Da vi skulle ned tenkte jeg å gå en litt annen sti ned og i tillegg ta noen fine bilder av meg og ungene i solnedgang. Men Eir la avgårde i fullt sprang og ble borte. En noe illsint telefon ned til Henning der jeg ba ham om å la henne sitte på trappa og vente på oss andre når hun kom ned ble ikke lagt ut på Snap… men ble jo et fint bilde av Isa i solnedgang da. og så måtte vi gå samme vei. For som den bekymrede mormoren påpekte. Vi VET jo ikke om hun er gått hjem. Hun kan jo ligge nedi her med brukket fot..

Vel hjemme lagde jeg soppstuing av rødskrubben. Og her løy hverken snap, instagram eller face. Den ble fantastisk god og Eir spiste hele brødskiva. En mer skeptisk Henning innrømmet under lett tvang at den smakte godt og mormor turte tilslutt smake etter at jeg med overbevisning sa at det faktisk er UMULIG å ta feil av rødskrubb.

Da jeg hadde tenkt å legge meg våkna Dis. Hun hadde ikke tenkt å sove mer. Så da tar man jo koselige bilder mens man banner innvendig og tenker at NÅ VIL JEG SOVE!!!! Føljetongen på snap ville jo ikke blitt den samme om det ikke endte lykkelig med et sovebilde så mens Dis lå og sprellet vilt og viftet med hodet fra side til side fikk jeg tatt det perfekte bildet der hun hadde øynene lukket et millisekund og kunne lykkelig poste “tilslutt….” Sannheten var mer pupp, pupp og litt mer pupp.. Prat og sprell og så enda mere pupp før hun til slutt kastet inn hankle og jeg kunne snu meg og sovne under den fjerdedelen av teppet som var igjen til meg… Alt i alt, en perfekt dag på Snap og Insta…