Å møte seg selv…. i noen andre.

Hei.

Noe med det fasinerende med å få barn er å se seg selv videreført i et annet menneske. her i huset så har vi liksom en hver. Eir er fryktelig lik Henning. Og det er nesten komisk å høre på ham når han klager over et eller annet hun har funnet på for det er akkurat de samme tingene jeg ergrer meg grønn over med ham. Som når hun bare trasker avgårde inne på City Nord, uten tanke for om resten av oss henger på. For hun vet jo hvor hun skal. Det er akkurat som å være på skogstur med Henning.

Isa på sin side har nok 80% eller så av mine gener og desto mindre av Henning sine. Og det er jo snodig at det gjelder både utseende og væremåte.

Isa har hatt en noe tøff start på høsten. Hun har jo gledet seg til skolestart, for andre klasse måtte jo bare bli litt mer seriøs enn den førsteklassen som var mye lek og dill. Og klar som et egg møtte hun til første skoledag etter sommeren for å komme hjem noe skuffet. To uker der de skulle være ute, gå turer, ha utegym og jobbe med kjøkkenhagen og diverse saker. Folk (og lærere) i Nordnorge vet å benytte seg av godværet når det først kommer…

Tredje uka så Isa frem til med stor iver. Endelig måtte det da bli litt ordentlige greier. Hun hadde fått lovnad fra læreren om at det SKULLE bli mer lekser. Selv om det fortsatt var utegym.

Isa er ingen stor fan av turer. Det finnes liksom ikke noe mål og mening med en tur. Da er det bedre med ei mattebok der man skal gjøre side 23 til og med 29. Og gjerne litt lengre. I barnehagen bad personalet oss om ikke å fortelle Isa på forhånd når det var turdag. Hun fikk mye større glede av turen når hun ikke visste at hun skulle på tur før hun var midt oppi den. Hun snakker fortsatt om den grusomme dagen de gikk helt til kirka langs fjæra. Det var 27 varmegrader, det var langt og lengre enn langt og når de kom fram datt hun i steintrappa og slo kneet.

Og i går var det påan igjen. Forlenget skoledag. Det har noe med rammeplan og timetall og greier. I allefall har de fire dager ekstra de må dekke inn i den skoleruta. Derfor var både Eir og Isa på skola til klokka seks. Og de hadde natursti. Og de var inndelt i lag. Og de fikk servert nuddelsuppe. Ingen av delene skapte særlig glede hos Isa.

I utgangspunktet var hun nok ikke så negativ til den naturstien. Den hadde både regler, et mål og en mening. Alle tre, ting Isa finner nytte og glede i. Men så var det dette med lag da. Og lagkamerater. Lagkamerater som kanskje ikke har helt samme mening om løsningsstrategier, mål og meninger som Isa.

De skulle forflytte seg fra A til hver av de 20 postene. Og for hver post skulle de tilbake til A med svaret. Enkelt og greit. Isa så for seg rolig gange til hver post, rolig gange tilbake, levere rett svar fra seg og så gjenta prosedyren 20 ganger. Lett som en plett. I allefall om man hadde hatt mat i magen. Men så var det den nuddelsuppa. Med små uidentifiserbare grønnsaksbiter som var håpløse å plukke ut og som klistret seg til nudlene slik at de heller ikke gikk an å spise.

Så utgangspunket var ikke det beste og når laglederen slett ikke så for seg rolig gange, men mer strak gallopp mot hver post så var det duket for lett katastrofetenkning hos Isa. Men hun hang på og svarte på alle spørsmål. Unntatt nummer 17 som var helt umulig å finne og det var juks om man spurte et annet lag så det ble jo helt feil når laglederen gikk dit etter å ha fått et hett tips. Og så var det resten av laget da. Som slett ikke så på laglederen som “o store bestemmer”, som ble stående igjen på postene og ikke gikk tilbake, som ikke løp,som bare gikk til neste post uten å gå innom A , som gikk helt andre steder enn til postene og som… ja brøt alle regler som kunne brytes på naturstien.

Så det var en alldeles tom og dessillusjonert unge Henning plukket opp foran kirkestua klokka sju. For om ikke natursti og lang skoledag var nok så tok jo Eir en spansk en og ringte hjem og fortalte at hun og Isa hadde lyst å dra på Himmel og Hav klubben etter skola. Og det lot vi dem jo få lov til. Isa hadde på ingen måte lyst å dra på noe Himmel og Hav klubb, men hun slepte seg jo med, for Eir hadde jo sagt at vi kom og hentet dem der. (Jada, vi har hatt en liten prat med Eir…)

Isa satt ved kjøkkenbordet og klamret seg til et glass vann og forklarte en lett lattermild mor om sine lidelser. Hvordan grupper og gruppemedlemmer som ikke gjør det man jo skal gjøre, rett og slett tappet henne for livsgnist og glede. Hvordan hun prøvde å si at det slett ikke var sånn dette her skulle gjøres men de andre ville jo gjøre det annerledes allikevel. Hvordan det er helt umulig å forstå hvordan man kan gjøre alt så feil og ikke så rett. Og i tillegg var det jo den nuddelsuppa.. Og jeg strøk henne på kinnet og sa at det var nok bare å venne seg til det. Man kan ikke styre andre mennesker, men man må jo jobbe sammen med dem alikevel og alltid gjøre sitt beste.

Men da Henning senere på kvelden sa at “gruppearbeid er vel kanskje ikke Isas sterkeste side, sånn bortsett fra fysisk fostring og lange turer..” så slo det meg rett i tryne… Isa er jo meg!

For jeg husker det som om det var i går. Det var første klasse på gymnaset og vi hadde geografi. Gruppearbeid om Sahel, det tørre savannebeltet sør for Saharaørkenen. Jeg, ei jente til og to gutter. Og jeg kjenner enda lysten til å vri halsen om på de guttene som fikk gleden av MIN femmer (og litt den andre jentas). For de satt der og gjorde alt mulig annet, og snakket i allefall ikke om Sahel. Og de var aldri ferdige med sin del slik at jeg (og den andre jenta) måtte gjøre den også. Og de syntes at jeg var fryktelig seriøs som absolutt skulle finne ut alt mulig om Sahel. Men jeg mener: OPPGAVEN HANDLET OM SAHEL!! Jeg kjenner den dag i dag at jeg faktisk får høyt blodtrykk om man viser bilder fra Sahel på TV. Og jeg måtte jo ha en god karakter for å komme inn på medisin, ellers så skulle jeg ha skrevet et eller annet helt hårreisende feil bare for å få gleden av å gi dem en toer…

Og jeg husker min enorme takknemmelighet mot historielæreren som så meg. Som forsto min lidelse og som delte resten av klassen inn i grupper men som satte meg alene, nederst i et hjørne. “Laila kan sitte der å jobbe for seg selv, vær snill å ikke plag henne..” Han er fortsatt min helt! Om jeg bare kunne huske hva han het..

Det er ikke det at jeg og Isa ikke kan samarbeide med folk. Det er ikke det at vi ikke kan innrette oss etter andres måter å være på. Det er heller ikke det at vi absolutt må gjøre alt på vår måte. Men det må jo gjøres rett. Sånn at det blir ordentlig. Sånn at det er en mening med det man gjør. Den rette meningen…….

I ettermiddag hadde ungene med seg lapp i sekken. Himmel og Hav-klubben skal ha overnattingstur. Eir hoppet opp og ned av iver og skal definitivt være med. Isa på sin side så mer enn bare litt skeptisk ut. “Mæn mamma?? Når det står at dæ ska væ aktiviteta? Og vi ska vær der ute på ei øy.. Trur du dæ e sånn natursti di mein? Å æ trur kanskje æ bærre ska bi heime. Førr æ mein, sånn i tillfelle di har nuddelsuppe!!”