Endelig…..

Hei.

I dag var Yme hjemme fra barnehagen. Han er forkjøla. Med en fryktelig irriterende hoste. Men formen er så og si uforandret fra vanlig så her har det vært full fart. Met fotball, steinkasting, pinneredning, krabbefangst, ATV-kjøring, bålbrenning, båtreperasjon og middag på kafe. De som følger meg på instagram og snap (casadidriksen) har blitt pepret av codakmoments i vakker høstsol..

Men sånn bortsett fra å produsere snørr og hoste så har også det viruset gjort noe annet. For noe har skjedd… Yme har oppdaget at han er storebror og prøver nå å ta igjen fire og en halv måned med neglisjering.

Fra Dis ble født og til i dag så er det ikke mange sekunder med oppmerksomhet hun har fått fra sin storebror. Han har nok skimtet henne i øyekroken, men alle forsøk på kontakt har blitt bastant avvist. Han har ikke vært sur eller slem eller sint på henne, og har tolmodig godtatt alle avbrytelser amming har medført, alle opptatte fang og til dels delt på mormors oppmerksomhet uten å kny. Men å se på henne, ta på henne, snakke til henne.. Nei det har han alldeles ikke brydd seg med. Dog skal det til hans forsvar sies at han har nektet alle som har forsøkt å låne henne med seg hjem dette. Så eierskapet har på et vis vært der.

Hverken jeg eller Henning har vært så veldig bekymret av den grunn. Det er klart at det ville jo vært koselig om storebroren hadde brydd seg bittelitt. Mammaen har savnet koselige bilder av storebror og babyen. Men vi har tenkt at det går seg vel til og ikke presset på i det hele tatt. Noen vil kanskje si at vi har prøvd for lite, men jeg har tenkt som så at i løpet av de neste femten år skal det godt gjøres at han aldri skal snakke til henne. Om ikke annet så kommer det vel når hun begynner å krabbe og gjør krav på sin del av bilparken.

Men i dag var dagen. “Mamma, kain æ få lov å hoill ho Dis i fanget mitt å søng tel ho?” Spørsmålet kom mens jeg satt og sang ro, ro, ro din båt med Dis i fanget. jeg var ganske sikker på at det var det han sa, men måtte be ham gjenta.

Og jeg så på min store lille gutt. Som satt der med gomme rundt munnen etter frokost, et vakkert grønt ellevetall under nesa og hender som ikke hadde vært i nærheten av vann på en stund og tenkte at “pyttsann, hun er nummer fire, såpass tåler hun”

Og Yme sang og Dis lo og så så de på TV sammen og jeg tenkte at om hun så får 40 i feber og snørr frem til jul så er det jo verdt det!

Og senere måtte han jo vise hvordan man kjører ATV. Og om dere lurer på hvorfor hun ikke har klær på så er det jo fordi hun egentlig lå i vogna og sov.. men igjen, sove kan hun jo gjøre siden. Å bonde med storebror derimot..