Innspill ønskes…

Hei.

I går kveld sa Yme takk for seg her på bloggen. Og jeg innrømmer, jeg sitter her med litt ambivalente tanker. For jeg lurer, ville det skade å fortsette å skrive de innleggene? Jeg liker veldig godt å skrive “Yme-blogger”. Jeg synes det er fasinerende å prøve å se verden fra hans ståsted og jeg tror jo også at det gir dere lesere ikke bare en god latter, men også litt ettertanker på hvordan verden egentlig ser ut når man er liten og at noen kanskje får en aha-opplevelse av og til også i forhold til lignende episoder med egne barn.

Og jeg tror vel innerst i mammahjertet at han ikke kommer til å hate meg når han blir stor. Jeg tror egentlig at han kommer til å synes det er litt moro og at han hadde en ganske alright mamma som forsto ganske mye om hva han tenkte og hvordan han opplevde ting. Og jeg tror ikke at han kommer til å føle at jeg har utlevert hans sjelsliv så veldig. For selv om alle Yme-blogger har et umisskjennelig Ymepreg så er det jo generelle og gjenkjennbare situasjoner “han” beskriver.

Men man vet jo aldri. I det siste har jeg lest litt på bloggen til Mamma til Michelle. Dere vet hun norges største blogger.. Hun har flyttet til Kypros. Tatt med seg begge ungene. Og i et innlegg skrev hun at en av årsakene var at Michelle skulle få gå i fred på gata uten at andre ville ta selfies med henne, at hun skulle slippe at alle visste navnet hennes før hun fortalte det selv og slippe å bli gjenkjent over alt.

Nå må dere ikke tro at jeg på noe sett og vis sammenligner bloggen min med Mamma til Michelle. Men i og med at Yme faktisk er ganske stor, han har sluttet med alle “småbarnsgreier” som bleier, sutter, flasker og har et rimelig utmerket språk så er det kanskje på tide at han får fortelle sine egne historier? For det klarer han nå. Han kan selv fortelle i barnehagen at han var på camping i helga og hva han gjorde og hvem han møtte. Han vet godt hvem han selv er og at første bokstaven i navnet er Y og at Sirius og mormor begynner på S. Han vet at når de tre andre guttene leker så blir de fire når han kommer og han funderer og tenker og konkluderer og kan fortelle om det. Han er en gutt som liker det gutter gjør, klatre, herje, plaske og hoppe. Han kan drive både foreldre og søsken til vannvidd, men han kan også gi de beste knuseklemmene og si “æ ælska deg!” (dog helst til mormor) Han vil begynne på skola for da får man fotballdrakt og vil helst bruke alt verktøyet til pappaen på en gang, alene. Og alt dette forteller han. Med ord.

Så da blir det litt feil om jeg skal ha fortalt alt for ham. Lagt ord og tanker til ham som slett ikke egentlig var hans men mine, men som andre ,som har lest bloggen, tenker på som hans. For det er fort gjort å tenke på Ymebloggene som et produkt fra Yme. Noe de jo strengt tatt egentlig ikke er.

Dette her ble litt rotete, jeg ser det, men håper på noen gode innspill fra dere lesere rundt dette. For som sagt, jeg har virkelig kost meg med å skrive disse innleggene. Og kjenner allerede at det egentlig klør i fingrene etter å skrive fler. Det kan godt hende jeg lar Dis få ordet litt fremover for jeg tror hun har noe på hjertet hun også. Når det kommer til bestemthet og stahet tror jeg ikke hun ligger etter noen av sine søsken. Selv med kun tre måneder på baken synes det.. Men det kan ikke bli kopier av Ymeblogger, så jeg må finne en egen stemme til henne. Så vi får se.

Tanker?