Jeg bare vet at han elsker meg…..

Hei.

Det er enkelte ting man er god i her i verden. Og så er det noe man bare får til sånn passe. Og så er det ting som man rett og slett ikke får til i det hele tatt.

Rygging. Det er ikke min sterke side. Jeg legger kortene på bordet her, jeg kjører helst fremover. Jeg kjører ikke så ofte på noe når jeg rygger, men det skyldes vel først og fremst at jeg ikke rygger mer enn jeg absolutt må.

Å rygge selv er en ting. Men å skulle dirigere noen som rygger. Med henger… Eller dere skjønner kanskje hvor dette ender, med campingvogn… Det er jeg skikkelig, skikkelig dårlig på.

Jeg forstår ikke egentlig hvorfor han ber meg gå ut å dirigere. For jeg forstår for det første ikke hvor han vil. Og jeg vet ikke hvor jeg skal stå. Og jeg forstår i allefall ikke om han ser meg. Og hva skal jeg gjøre? Skal jeg rope når det går galt, helst før kanskje? Hvordan skal jeg vifte? Skal jeg vri handa som hjulene på bilen eller den veien vogna skal? For altså, bil og vogn går motsatt vei. Såpass har jeg fått med meg.

Jeg forstår jo i etterklokskapens navn at det å peke med pekefingeren mot høyre eller venstre i høyde med halsen ikke var en lur bevegelse, for jeg kan tenke meg at i et lite speil langt der borte så så det ut som et stopptegn og at jeg liksom “skar av meg hodet..” Så det gikk litt sakte først.

Og når jeg dro handa over halsen for å signalisere stopp så forstår jeg veldig godt at han fortsatte å svinge for det så nok ut som om jeg bare litt mer ivrig prøvde å få ham til høyre. Evt så så han meg ikke i det hele tatt, for jeg kom på at de speilene jo ikke kan se rundt hjørner og jeg sto antagelig bak vogna. For det hjalp betydelig mer da jeg løp ut til siden, hoppet opp og ned og viftet som en gal med begge hender.

Og når han spør ut vinduet: “kan jeg legge over nå?” Legge over nå? Det er en setning som rommer så mye. Hva skal jeg svare? Ja? Nei? Jeg satset på ja for det var jo ingenting han kjørte over om han la over. Men vogna havnet jo 3 cm fra Sharanen og veldig langt fra husveggen. Men hvordan skal jeg vite når man skal legge over og at det å legge over ikke bare er et spørsmål om å treffe de fjorten syklene og leketraktorene, men at det har en betydning for hvor vi havner til slutt? Og det er ikke lett skal jeg si, sånn for å forsvare meg selv å passe på to hjørner, en bakende og et drag som ikke skal treffe bilen samtidig. Så at jeg løper rundt som en hodeløs høne og at han ikke alltid vet hvilket speil han skal se i for å se meg forstår jeg også godt.

Så måtte jeg jo flytte Sharanen. Siden jeg hadde sagt at vi skulle legge over når vi la over. Og når sharanene var borte så kunne vi jo legge over mye tidligere trodde jeg og gjorde sånn kjempefin snurrebevegelse med handa. Men da havnet vi jo enda lengre bort fra huset..

Da vi på tredje forsøk igjen sto i situasjonen med spørsmålet “kan jeg legge over eller??” var det like greit at jeg bare gikk rundt og bak vogna slik at han tilslutt gikk ut for å se selv. Men til gjengjeld gjorde jeg en veldig bra sånn stoppbevegelse når vi begynte å komme nær bergveggen bak. Dog er jeg litt usikker på om det var meg eller bergveggen han så i speilet. Men jeg så veldig proff ut med den stoppbevegelsen altså. Bare det at det skulle være plass til å kjøre ATV’en forbi på baksida så da måtte jeg jo vifte fremover igjen.

Jeg forstår godt at han sa “bare ta Dis du, hun vil nok inn å skifte bleie..” Og når jeg kom ut igjen sto vogna perfekt ved husveggen. Og alt dette uten et eneste vondt ord, uten hevede øyebryn og dype sukk, uten akking, klaging og påpekning av den åpenlyse elendigheten.

Og derfor er det at JEG VET AT HAN ELSKER MEG!!!!!