Camp Didriksen vol 1.

Hei.

Som kjent har vi jo kjøpt oss campingvogn. En Kabe bgxl 780 for å være sånn passelig nøyaktig. Den er jo ganske stor. Og det er den jo nødt til å være for at alle skal få plass inni der.

Henning er ikke den som skygger unna når det kommer til å kjøre med henger. På oppkjøringen til BE fikk han vel som kommentar at selve kjøringen/ryggingen/stroppingen etc kunne han like godt lært bort som læreren, trafikkregler derimot.. Men en vogn er jo noget annet. Derfor gikk diskusjonen litt her på hvor vi skulle legge vår første tur. Jeg stemte på idylliske omgivelser, Henning stemte på brei vei med midtstripe. Trenger jeg si at jeg vant? Det ble Langsanden på Sandhornøya. Med SALT og Mari Boinekonsert vi satset på å høre fra vogna.. Vil du lese mer om SALT kan du klikke deg inn hos EventyrElin som også har vært der en tur tidligere i sommer..

Veiene på Sandhornøya har IKKE midtstripe… De har knapt prikkete hvitlinje på kantene…

Mine dager som sovende pasasjer er talte… “Si fra om du ser biler fremme der!!!!” Da må man nemlig stoppe.. “Koffer stoppa vi no igjæn?????” Yme begynte etterhvert å lure på om pappaen hadde tørna… Jepp, vi er blitt en av DEM.. De som luffer avgårde i……50!!!!!! Og som bruker hele veien….

Ikke for det, på Sandhornøya bruker du hele veien selv kun med bil og enkelte steder får du ikke kjørt fortere enn 50 uansett…

Og derfra gikk det meste som en lek.. Med god hjelp fikk Henning vogna i vater (jepp, vi hadde med vater)

Og forteltet alle klager over… Kjøp Ziptelt sier jeg bare.. Yme fotograferte, vi zippet og fikk det opp på ti minutter. Uten at noen bannet… Bortsett fra Henning, hver gang Eir flytta på den krakken uten at han så det…

Så dro Henning på nattevakt og jeg og ungene koste oss på stranda..

Vi fikk selskap også. Trivelige campingvenner som gjorde at vår litt ensomme camp plutselig ble veldig trivelig og lun..

Det er hyggelig med campingvenner. Isa har for første gang erklært at hun har en bestevenn og de gjorde sitt beste for å få oss til å føle oss skikkelig erfarne ved at de måtte hjem hele fire ganger å hente ting de hadde glemt..

Så nå har vi altså blod på tatt. For camping er vel alltid som dette. Ingen problemer, sol, sol, sol, venner, god stemning, vakker solnedgang, unger som sover på natta og er blide på dagen. Grill som griller perfekte pølser og kafe med perfekte kanelsnurrer.

Nå kunne jeg valgt å vinkle innlegget mot sirkulasjonspumpa som ikke fungerte slik at det ikke ble varme i vogna med gass og 12-volt, agregatet som lyste rødt i det sekundet Henning forlot og som skrek “overload” og som bare var for lite.. Jeg kunne også skrevet om at jeg fyllte dotanken og tømte vanntanken fordi jeg “bare skulle dusje av ungene litt sand” og om Dis som sin vane tro bæsjet fra knærne og opp til nakken på vårt (eneste) laken slik at campingvennene måtte hjem nok en gang for å hente nytt laken til oss.. Eller om hvor full bilen var når Henning kom tilbake fra nattevakt, med nytt agregat, iste og diverse annet nødvendig som vi hadde glemt på runde en. Eller om Yme som egentlig ikke liker familien sin og heller vil campe med Vigdis, hun nye som jobber i barnehagen og som han liker mye bedre enn mamma og som sto to biler lengre bort på parkeringsplassen. Eller om Eir som var sur en hel ettermiddag fordi hun ikke fikk dra på konsert (takk til helsesøster som tok henne med alikevel). Men pyttsann, hvem bryr seg om detaljer..