De skal jo ha mat….

Hei.

Dis er jo nå snart tre måneder. Ennå er det pupp som gjelder, men snart begynner styret med mat. Og siden jeg selv har sittet og mesket meg med reker og ikke blogget i kveld, tenkte jeg å kjøre en reprise fra 2012. For trofaste lesere som har fulgt meg fra starten blir det kanskje et morsomt gjensyn, for nye lesere håper jeg dere liker innlegget for det er et av mine favorittinnlegg. Tittelen var: unger og mat…

Jeg og Yme er for tiden i Svolvær, der jeg deltar på tillitsvalgtkurs. Da jeg av åpenbare grunnner ikke kan blogge om  hvilke planer vi maktsyke, pengegriske og arrogante fastleger har for å overta regjeringsmakt og kuppe fastlegereformen, så skal jeg skrive om noe helt annnet. Nemlig unger og mat.

De flest nyfødte barn sover den første natta. De er gjerne utslitt etter turen gjennom fødselskanalen. Vi dumme foreldre ligger enten våkne og lytter etter om det fantstiske vidundret puster, eller vi sover som en stein selv. Tredjegangsforeldre er gjerne i siste kategori. Så våkner vidundret neste dag og er selvfølgelig utsultet. Og spiser og spiser og spiser. Lenge før du dra hjem fra sykehuset ser brystvortene dine ut som blodige hakkebiffer og du har en lett fremoverbøyd gange for å unngå at genseren kommer borti.

Vel hjemme viser det seg at det barnepleieren sa faktisk stemmer: spedbarn spiser gjerne 20 ganger om dagen. Etter hvert herdes brystvortene og melkeproduksjonen tar seg opp. Alt etter to smatt i nærheten av puppen står spruten i alle retninger. Puppene spruter aller mest på steder det er litt upraktisk. Sånn over på nabobordet på kafeen og slik.Og hvis nå ungen skulle være så grei at han faktisk sov fire timer i strekk våkner du med dritvonde kuler i puppen og melkespreng etter to.

Så har man et par måneder der man faktisk har det relativt greit med den ammingen, maten er med, ferdig oppvarmet, klar til servering ved hvert minste klynk. Men i det sekund babyen runder fire måneder starter  stresset med mat. Først kommer den obligatriske samlingen av famile og venner som som skal se nurket ta sin første skje med fruktmos. Du  har en onkel utstyrt med videokamera, en med  fotoapparat og en tredje står klar med mobilen for direkte overføring til facebook. Nurket på sin side er slett ikke interessert i fruktmos og spytter alt ut.

Så følger mange klassiske faser. I den første bruker man 4 måndersgrøt. Denne har den egenskapen at den oppløses av babyspytt så etter å ha forsøkt å trykke tre skjeer grøt i nurket sitter du med en tallerken ubeskrivelig suppe som du bare må tømme ut. Dette gidder man ikke lenge og blander tykkere og tykkere til man tilslutt forer ungen med en seig masse som mest ligner tapetlim. Så fort man forstår at ungen ikke dør om han får seksmåndersgrøt selv i en alder av fire måneder går det bedre.

De fleste av oss er innom en kort fase der vi har hel hvetkim, quinoa (heter det ikke det) og andre ubestemmelige frøsorter stående i vann over natten på benken før vi koker grøt helt uten salt og sukker og kjører den i stavmikseren til slutt. I og med at ungen skal ha grøt tre ganger om dagen gir vi fort opp dette, også fordi ungen ikke spiser det da det smaker høy. Så satser vi heller på middagsmat og koker de underligste grønnsaksblandinger, med de merkeligste barnevennlige krydder. Blomkål, brokkoli og pastinakk krydret med persille, estragon og dill. Ungen ser på deg med store våte øyne og lurer på hvorfor mamma lar ham gjennomgå slike prøvelser. Er livet virkelig så kort, skal det ende slik??? Ungen kjemper kraftig imot, og etter flere måltider der det er mer mos i ørene enn det kom inn i munnen er denne fasen over. Det er i denne fasen vektkurver flater ut og helsesøster får bekymrede rynker i panna og spør hva du gir ham å spise. Masse pupp svarer du for ungen eter jo hele natta logisk nok siden han ikke vil spise noe du gir ham på dagtid.

Så i desperasjon begynner man å prøve glass etter glass med Nestle, Hipp og Småfolk. Man kommer gjerne gjennom hele sortimentet på Coop hypermarked uten å finne noe ungen liker. Svaret er innlysende, barnemat på glass smaker jævlig og det er på tide å gi seg når ungen har brent seg i munnen fire ganger fordi du ikke klarer å smake på maten før du gir ham den.

Nå må han da takle noen biter tenker du og smører krabatens første brødskiver med leverpostei. Førstegangsforelde skjærer gjerne bitene så små at de må mate ungen med pinsett. Ungen på sin side finner ikke biten i munnen, puster den inn og får et hosteanfall som gjør at mor utsetter brød enda en måned. Tredjegangsforeldre gir ungen noen skikkelige blingser og dunker heller hardt i ryggen hver gang ungen holder på å kveles.

Så ser man endelig lyset og man begynner å gi ungen det samme som resten av familien. Tacokjøttdeig, røkt kjøttpølse og pommes frites går ned på høy kant. Du aner en tanke langt bak i hodet om at små barn ikke skal ha salt i maten og helst ikke stekt mat, men den overdøves fort av lyden av gumlende gummer og små armer som strekker seg etter neste skje med pestopasta.

I kveld tenkte jeg derfor at Yme skulle få forsøke marinert tørrfisk og saltbakte poteter.