En epoke er over.

Hei.

Etter en lang ferie med fri lek, fri leggetid, fri tilgang på sukker og alt annet herlig så er det nå tilbake til striskjorte, havrelefse og diverse andre traurige saker.

For meg er jo ikke overgangen så stor. Permisjon er fine greier.. Og jentene har enda et par uker å sløve, sove og se iPad før skola begynner. Henning jobber vanlige dager og har betydelig kortere arbeidstid enn vanlig… Så egentlig er det Yme som har det værst.

Overgangen til hverdag ble tøff på mange måter. Jeg hadde nemlig bestemt meg. Når vi kom hjem fra ferie skulle vi si farvel til både smokk og bleie. Ja, vi gikk cold turkey og fjernet begge samme dag.

Og det har faktisk gått overraskende godt med begge deler.

Smokk er et tveegget sverd. Når ungene er små er det jo veldig greit å finne noe som roer dem som ikke henger fast i meg. Men ingen av våre har egentlig begynt med den smokken før de var ett år, noe som egentlig er rent idioti. Og så har de kun hatt den på natta. Aldri på dagtid. Det vil si, en viss kar som ble storebror i mai begynte å utvide den natta litt. Sånn i bilen til barnehagen, sånn litt etter barnehage for å slappe av… Det er ikke så lett å bli storebror nemlig, og da var den smokken fin.

Men på onsdag samlet vi alle smokker. Isa lette høyt og lavt og under alle senger og vi mente at vi fant alle. Så skrev vi brev til Kaptein Sabeltann og la alt sammen i en konvolutt og sendte avgårde til Kristiansand. (det vil si, brevet står her ennå, jeg har jo ikke vært på posten, men det skal sendes) Og nå venter Yme spent på brev fra kapteinen. Og jeg håper han har kortere saksbehandlingstid enn sist (når jeg bare får sendt det altså) for da Eir og Isa i fellesskap sendte sine smokker så tror jeg det tok et år før de fikk diplomet.

Første kvelden var Yme så rasende over det faktum at han også denne kvelden måtte legge seg at han helt glemte å spørre etter smokk, andre kvelden spurte han, for når man har en sutt så kommer det ingen monstre. Men vi fant ut at Apa-bamsen jo er politi og var like god til å fange monstre. Og så har det ikke vært noe mer snakk om smokk. Nesten irriterende enkelt har det gått. For vi har gruet oss lenge til dette. Og så var det så lett!

Bleiestopp har også gått fint. Første dagen tror jeg vi var oppe i ni skift, neste dag tre og i dag, første bleiefrie dag i barnehagen var det kun en våt bokser med hjem. Det får man være fornøyd med. Og gjett om det var en kry kar som dro i barnehagen i dag og kunne fortelle at han var sluttet med både bleie og sutt….

Så da har vi plutselig en stor gutt. Og en epoke er over. Og selv om det fortsatt er noen slitsomme uker med trening og dogåing og rutiner som skal innlæres, så er det litt trist at det er slutt. Ikke at jeg kommer til å savne krig på stellebordet, våte bleier og denslags, men han blir så stor, så selvstendig, så “ikke lengre mammas lille gutt”. Og det er trist. Litt trist i allefall. For en mamma….