Hei.

En dag i 1825 står Ola og ser ut over åkerlappen på farens gård. Den er ikke stor, ikke stor nok til egentlig å mette Ola, kona, foreldrene og alle søsknene. Ola ser livet som han har foran seg. Et evig slit i fattigdom. Han giftet seg i fjor. De har fått en sønn. En fin gutt som heter Ola etter faren sin. Men heller ikke for den lille ser Ola noen fremtid. Derfor har han foreslått for kona at de skal søke lykken i det ukjente. Dra til Amerika der man bare kan forsyne seg med så mye land man orker, der det ikke er nød, men alle lever i overflod. Veien dit er risikabel, de må krysse havet, men den sjansen er han villig til å ta for å få et bedre liv. Foreldrene blir lei seg, men heller ikke de ser hvordan det skal gå med alle elleve søsknene om de blir værende her. I tillegg var de Haugianere, og ikke akkurat godt likt av presten i bygda.

I 1825 reiste de første nordmenn over til Amerika. Digitalarkivet skriver:

For de første utvandrerne fra Norge må religiøse motiv ha vært sentrale, og svært mange av de tidlige utvandrerne hadde bakgrunn fra religiøse grupper på kant med Statskirken, som kvekere og haugianere. Noen av de som utvandret tidlig var “eventyrere” eller entreprenører som så etter muligheter til økt og raskere fortjeneste. Men svært mange av emigrantene var fattige, og noen fikk også pengene de trengte for å kjøpe billettene av fattigvesenet.

Så dro de da. I hopetall. Ja 800 000 nordmenn (nesten en million altså) la i vei over havet til det forgjettede land der alt var bedre, der mulighetene sto i kø. Og om båtene de dro i så sier digitalarkivet:

Ombord på seilskutene som fraktet nordmenn over Atlanteren var det ofte kummerlige. En lang tid var emigrantfarten lønnsom, men skutene var ikke i utgangspunktet bygd for slik fart. Likevel valgte man å overfylle hver eneste skute som la fra en norsk havn, stikk i strid med nordamerikansk lovgivning. De fleste seilasene endte godt, men vi kan lett finne historier om de mindre heldige.

Restaurationen var den første norske emigrantskute, og trolig også den minste. Hun forlot Norge med 52, og ankom New York med 53 mennesker om bord. Der ble hun tatt imot med forbauselse, og beslaglagt, fordi man så det som hasardiøst å ha krysset Atlanterhavet i et så lite fartøy.

En av de største tragediene i Norsk skipsfart er ulykken der DS “Norge” (til venstre) som gikk på grunn i 1904, og over 600 personer omkom.

Bildet er hentet hos digitalarkivet
Bildet er hentet hos digitalarkivet

Når nordmennen kom til Amerika så viste det seg at det ikke var så enkelt der borte alikevel. Ja flere ønsket seg faktisk hjem igjen selv så vanskelig det hadde vært hjemme. De savnet det kjente, de savnet familien sin. Digitalarkivet skriver om de som ble:

Ulykksalige historier hindret likevel ikke et stadig økende antall nordmenn fra å utvandre. De bygde opp nye bosetninger og videreførte verdier og samfunnssyn basert på gamlelandet.

 

Det ble tidlig ordnet med norsk prest til det norske nybyggersamfunnet, uten at presteboligen helt var på plass, og han fikk ta til takke med en tømmerhytte. Et solid religiøst samfunn festet seg i USA, og ettersom Haugianere, kvekere og lignende religiøse samfunn var diskriminert i Norge, var det også disse som raskt utnyttet den religiøse friheten Amerika representerte. I 1892 ser vi dette vitnesbyrdet for frykt for mormonernes økende innflytelse i Utah, i USA

Som en videreføring av tradisjoner og kanskje for å vedlikeholde en felles identitet, fortsatte utvandrede nordmenn å feire den norske nasjonaldagen.

Bildet er hentet hos digitalarkivet og viser nordmenn som feirer 17.mai
Bildet er hentet hos digitalarkivet og viser nordmenn som feirer 17.mai

Og det får meg til å tenke…. For det er klart at det er andre tider, Amerika var større(sjønt Europa er 10 180 000 km² mens USA er skarve 9 857 000), det var ikke så mange, man var sin egen lykkes smed og måtte klare seg selv når man kom over, ja det er en drøss av ulikheter, men allikevel… Ser dere likheten? Og hvem er vi til å dømme hva det er de flykter fra og hvilke sjanser de tar?

Når utsagn som “de er ikke ekte flyktninger, de vil bare hit og spise fra kaka vår” kommer. Hvems kake var Amerika? Ikke vår i allefall. Og hvem kan dømme folk for å forsøke å skaffe seg og sine et bedre liv?

flyktninger

Løsningen på flykningestrømmen vi nå ser er ikke at alle skal hentes hit til Norge for å leve på NAV. Løsningen er ikke at alle syrere, afrikanere, irakere skal bosettes i Europa. Løsningen er heller ikke å betale fattige land for å opprette flykningeleire slik at man slipper å ta i mot dem selv, for så å sende gaver til jul og sommer for å ha god samvittighet. Løsningen er ikke å skyte båtene lekk og la dem drukne slik mer enn en i kommentarfelt tar til orde for. Å snu dem og sende dem tilbake der de kom fra? For mange av dem finnes ikke lengre stedet der de kom fra og fra før fattige land blir enda fattigere fordi vi sender dem dit.

Jeg har ingen løsning, men å slå seg på brystet og si at vi vet så mye bedre enn dem hva som er “rett” og hva de bør gjøre. Å riste på hodet og kalle dem uansvarlige som drar med seg ungene i overfyllte båter for å grabbe til seg litt velstand i Europa. Å kalle dem utspekulerte parasitter som bare kommer for å ødelegge det vi har og endre det til sitt eget… Ja slike utsagn gjør oss i beste fall historieløse. Synes jeg da. Men det er min mening.

 

4 Kommentarer on Ikke så veldig lenge siden vi var der selv….

  1. Dette er en særdeles vanskelig problemstilling. Afrika mangler ikke ressurser – tvert om. Det burde være mulig å gjøre dette til planetens rikeste kontinent? Problemet er skjevfordelingen – at noen er lutfattige, mens andre er rike og korrupte, ikke minst takket være bistand fra Vesten. Europa har nok en god del skyld i problemet som gamle kolonimakter, men hvorfor fungerer ikke samfunnet der i dag?
    Hilde Granlund Vil gjerne at du leser denne blogposten Skibladner – eller Mjøsas hvite svaneMy Profile

Stengt for kommentarer.