Gjensyn…

Hei.

Det er ikke så lett å bli en storebror. Yme har taklet det på sin måte: total overseelse. Og gutter, de prater visst ikke om følelser og sånn, så hver gang temaet lillesøster kommer på banen så er det enten øredøvende stillhet eller intens prat om noe annet fra Yme.

Men av og til så glipper det. Som når gammeltante sier at “Dis kan jo bare være igjen her hos oss” Det kan hun ikke. Hun må være med oss. Hun er jo vår!

Og når jeg sitter i sofaen og ammer og Yme ser på TV ved siden av. Dis er ferdig, raper og sitter i fanget. Og smiler sitt aller største bredeste smil til storebror. (som titter litt på skrå i øyekroken)

“Se så glad Dis er i deg! Hun er veldig glad for at hun har verdens beste storebror!”

mhmmm, interessen er ikke akkurat overveldende.

“Hun er nok veldig glad i deg! Er du litt glad i henne også?”

mhmmmm, om mulig enda mer likegyldig respons.

Så kommer det, nølende…

Men mamma? Bare littegrann!!!!

Littegrann er godt nok for meg. Mer enn godt nok.

Så sitter vi der en stund og ser på Dora. Før mammaen i meg ikke kan la være

“Hvem er du masse glad i da?” (ledende spørsmål fra en mamma, verdens beste mamma, hun som koser, er tolmodig, kjøper jordbæris og nå skal sole seg i glansen fra dette..)

En kjempeivrig gutt snur seg rundt og smiler: Mormor selvfølgelig! Vi leka brannmann!!

De viktige tingene er de viktige. Å leke brannmann er ganske viktig når man er blitt storebror og resten av verden kretser rundt en gulpende og til dels vrælende baby som ikke kan mye annet enn å sprelle. Men det kommer seg, bare man ikke stresser, eller maser. Og i dag kom vi hjem til mormor, etter en hel uke borte fra hverandre. En litt over snittet ivrig Yme sto i vinduet og ventet på mormor som kom hjem fra jobb i kveld. Trappen ble tatt i rasende fart og MORMOR!!!!!!!!!!! hørtes omtrent til Kina. Og så…. Ja så lekte de brannmenn…

Og Dis, ja hun plasserte de hos morfar. For det er det morfar kan aller best, nemlig å holde den ungen rolig slik at man får lekt uforstyrret..