Datter på shopping.

Hei.

Jeg har den siste tiden drevet og byttet bank. Vi har gjort det halsbrekkende stuntet og refinansiert (er det ikke det det heter) huslånet og det medfører jo nye kort, nye koder, overførsel av avtalegiroer og det ene med det andre.

Dette har jo tatt sin tid, men på fredag var endelig alt i boks. Jeg hadde de kortene jeg skulle, gamle kontoer var avsluttet, avtalegiroene var på plass, lønna var kommet inn på rett konto.

Så var jeg og Eir på fotballcup. Jeg, Eir og Dis for å være helt korrekt. Og mellom to kamper skulle jo spilleren ha mat. Det var flere som ville ha mat, en liten bylt på 5 uker var fryktelig sulten også og jeg sendte derfor min datter og venninna sammen med mitt flunkende nye kort bort for å kjøpe seg en forlokkende grilltallerken.

Skal jeg skrive ned koden til deg? “Mamma!!!! Jeg husker fire tall, hva tror du egentlig om meg!” Venninnen bebudet også at dette slett ikke var noe problem. De kunne huske på to tall hver. Så de fikk koden, gjentok koden, himlet med øynene over hvor teit jeg var som ikke trodde de kunne huske på fire tall bort til den grilltallerkenboden. Og så forsvant de ut av hallen. Kom springene tilbake, for de glemte jo kortet, og forsvant igjen.

Tiden gikk, bylten spiste, det gikk litt mere tid..

“Laila! Laila!!” Venninnen sto plutselig der. “Eir glemte koden, hva var den igjen?” Koden ble gjentatt. Jeg vil tro halve Reipå kan den koden nå så mulig jeg skal vurdere å bytte… Venninnen spurtet avgårde igjen.

“Får håpe hun ikke tastet feil kode tre ganger nå da…” helsesøster uttalte noen skremmende ord. Hm… mulig jeg skal rusle bort og se hvordan det går, Dis er jo ferdig, du kan holde. Dis ble overlatt til helsesøster og jeg skulle akkurat gå da Eir og venninna kom tilbake. Med mat. Puh, da gikk det bra da, ellers så ville de jo ikke hatt med maten….

Det var kanskje ikke så lett å huske den koden alikevel da? Forklaringene var mange, køen var så lang, de pratet om noe annet. alle de voksne snek i køen, de pratet om noe annet.

Jaja, det gikk jo bra, ingen skade skjedd, dere fikk kjøpt mat. Hvor er min mat foressten? “Hæ, du sa ikke at du skulle ha??? Det hørte ikke jeg, ikke ****** heller. Helt sikkert, du sa ikke at du skulle ha.”

Få kortet da, så skal jeg gå å kjøpe selv. Det var tross alt tanken på grilltallerken som hadde fått meg til å holde ut frost, kulde og duskregn hele formiddagen..

“Men mamma kortet virket ikke selv om vi husket koden!” Hæ? Jammen dere fikk jo kjøpt mat jo. “nei, vi fikk ikke det, det var en mann bak oss som betalte for den!”

Trippelfillern! Gjett om de hadde trykket kode, og trykket kode og trykket kode. Kortet var ubønnhørlig låst og ingen flere kodesjanser igjen. Mannen bak grilltallerkendisken husket de to jentene meget godt. Og den gråhårete mannen som hadde betalt for dem. Bankhimmelen der alt fungerte som jeg hadde befunnet meg i varte nøyaktig to døgn.

Da vi kom hjem, fikk spist, fikk dusjet, fikk lagt unger og endelig ringt banken var telefontiden over for femten minutter siden. Men ringte dem i dag. Bare for å høre at sånne låsinger bare gjelder i 24 timer. Så om en og en halv time er jeg tilbake i bankhimmelen min.

Dagens lærdom: Det finnes snille menn med grått hår som betaler maten for unger når de ikke har betalingsevne (tusen hjertelig takk til deg, vi fant deg aldri igjen) og det er nok lurt å skrive ned koden når man sender ungene på shopping..

Nei, har absolutt ikke lært at man ikke sender unger avgårde med kort og kode, spesielt kode, de må da tross alt lære..