Kjære foreldre på Innstranden IL.

Hei.

Nå har jeg vært fotballmamma i tre år. Og laget jeg har heiet på har hatt sin del av tap kan man si. Og vi foreldre har jublet villt og hemningsløst for de små tingene. Som at vi klarte å ha to ballberøringer inne på motstanderens banehalvdel, at vi ikke fikk mer en 20 baklengsmål, at det ikke regnet mens kampen sto på. Vi har grått gledestårer over det ene målet de fikk på turnering og hva betyr det vel at det kom i en kamp der vi tapte 17-1? Ungene har vært fantastiske. De har vist at “tap og vinn med samme sinn” faktisk går an å etterleve i praksis. De har skrytt av hverandre, klappet hverandre på skuldra og rett og slett hatt det artig på fotballbanen. Nå går de i tredje og i år har de faktisk vunnet flere kamper. Foreldrene har aldri hetset hverken dommer eller unger eller hverandre og lagene vi har møtt har også vært jevnt over trivelige og kommet med et og annet positivt ord etter kamp. Så når jeg har lest innlegg om grusomheter rundt omkring i barnefotball så har jeg tenkt at så ille er det vel ikke.

Frem til i dag. I dag var jeg fotballmamma for Isas lag. Som var på fotballturnering for første gang. Og som gikk på et heidundrende tap mot Innstranden IL. Om det ble 24-1 eller 25-1 er jeg litt usikker på men jeg tenkte jeg skulle fortelle dere foreldre på Innstranden IL litt om laget vårt.

Vi har et par spisser som lever og ånder for fotball. Som spiller i alle friminutter og som har scoret en haug med mål i serien. Som sikkert havner på Glimt eller Rosenborg eller noe annet stort en gang. Og vi har noen forsvarsspillere som er som stødige fjell. Og så har vi noen jenter som springer på selv de største gutta uten frykt og limer seg på motstanderen som et frimerke når det er snakk om å dekke til ved innkast. Vi har en fantastisk keeper som ikke er redd ballen. Vi har noen som heller kanskje egentlig vil leke sisten eller prinsesse av og til og noen som kanskje helst ville klatret i klatrestativet på siden av banen. Vi har noen som er bittelitt redd ballen og vi har noen som ikke er redd for noenting. Vi har noen som blir sliten nesten før kampen starter og vi har noen som springer som duracellkaniner.

Men først og fremst er de en klasse. En førsteklasse med seksåringer og sjuåringer. Og nesten en femåring, minus en måned. En klasse der alle er med, en for alle og alle for en. Med takhøyde og toleranse for andres ulikheter og forskjeller. Det er ikke mobbing i den klassen. De er glade i hverandre og trygge på hverandre og kan derfor kjefte litt (ok, masse) på hverandre og være venner etterpå. De går på turer sammen og de leker sammen. De overnatter hos hverandre når vi foreldre trenger litt hjelp for at et møte krasjer med en nattevakt og slikt. Og de har kjent hverandre siden barnehagen. De er en gjeng.

Og de er alle ungene våre. Vi har ikke 47 fotballgale gutter å velge mellom, for så å troppe opp på kamp med 6. Skal det bli et lag må alle være med og alle får lov å være med. Og de er det samme laget som stiller på handballbanen, eller går skistafett eller som synger i kor. For som sagt det er alle ungene våre. Vi har ikke fler.

Så kjære foreldre til Innstranda IL. Ta å stapp en sokk i munnen og hold snavla når dere møter oss neste gang. Det er jo helt forståelig at dere pent og pyntelig følger fotballforbundets regler om å stå på motsatt side av treneren og laget under kamp, selv om det så litt ensomt ut for han trenern og den ene inbytteren dere hadde tatt med. Vi må for vår del stå hos treneren for å hjelpe ham med å samle inn unger som henger i et gjerde, leker sisten eller plukker blomster når de skal inn på banen. For alle får like mye spilletid. Og så må vi trøste når noen får en ball i hodet, gi vann til de akutt dehydrerte og slitne og knyte sko når lissene krøller seg på fotballsko arvet fra storesøster. Jeg tror treneren vil ha oss der. I allefall når vi ikke roper fremover og bakover samtidig. Kan bli forvirring og samling på midtbanen av slikt..

Vi er på ingen måte perfekte foreldre, men når vi klappet og ropte “KJEMPEFIN SCORING” når deres gutter scorte så parerte dere med “men de står jo bare å ser på, de følger jo ikke med i det hele tatt, de spiller jo ikke,hvorfor gidder de å ha med alle?”

Slett ikke store grusome sener og hetsing av hverken den ene eller den andre, men ille nok synes jeg. Tenk dere om før dere snakker. For unger har ører og hørsel. Og vi foreldre har det.

Men guttene deres skal ha ros. De var kjempeflinke! Og de slang ikke med leppa en eneste gang under kampen. Og de jublet like mye for mål nummer 18 som for det første.

Etter kampen holdt treneren en liten peptalk til våre unge håpefulle, lett surmulende (ok, dritsure) unger. Ikke om forsvarstaktikk eller hvordan vi skal få scoret flere mål neste gang. Nei, beskjeden var som følger: “neste gang jeg hører noen klage på en medspiller så er det rett ut! Vi roser hverandre for det som er bra og så kommer målene og scoringene!” Som sagt, de er seks, sju og nesten fortsatt fem. Jeg tror holdniger er viktigere enn teknikk og taktikk akkurat nå. Og jeg håper og tror at dere i bilen hjem også fokuserte på det bra spillet guttene deres hadde og ikke satt og lo av de håpløse ungene på Splint som bare sto og så feil vei og ikke fulgte med. Skjønt jeg tviler litt…..

Hilsen mammaen til hun nummer seks, hun som fikk en ball i hodet fordi hun så andre veien da corneren ble tatt.