Det perfekte kommer an på øyet som ser…

Hei!

Som nevnt i siste innlegg har Isa bursdag 2. mai. Og bursdag er seriøse saker. I allefall er bursdagskaker seriøse saker.

Nå ble jo barnebursdagen feiret forrige helg for å unngå vannavgang midt i selskapet. men Isa er jo litt mer enn snittet opptatt av hvordan ting EGENTLIG er og EGENTLIG skal være og hun er født 2. mai og da er bursdagen 2. mai. Så alle gavene ligger på vent for å åpnes på den ordentlige bursdagen og vi skal ha “voksenselskap”. Det vil si at mormor og morfar og bestemor og bestefar kommer på kake og kaffe. Og da må man ha kake.

I fjor holdt jo hele kaka på å ende i en eneste stor kakekatastrofe, året før var det godterikake på menyen og året før der aner jeg å huske at det var en rosa prinsessekake og et sjokoladekaketog, men da blogget jeg ikke så litt vanskelig å si det sikkert.

I allefall. Isa hadde ikke så store ønsker i år. En marsipankake med hvitt lokk, røde roser, blader og navnet sitt. Enkle greier. Og jeg så den for meg i mitt indre. Det gjorde Isa også…

“Æ kain sjær ut bokstavan tel navnet mitt!” Ehhh, skal du skjære dem ut? Skal ikke mamma gjøre det da? Og så kan du sette dem på (helst der jeg peker) “Neida, det går bra, æ laga di sjøl!”

Eir hadde besøk av en venninne. De tok på seg oppgaven å lage roser…. “mamma, di hær vart fin ikke sant?” Ehhh, skal vi se her, hvis der gjør sånn i stedet kanskje så ser det litt mer ut som en blomst…

Blader til roser ble også laget med samlebåndteknikk av Eir og venninna og etter at Isa skulle ta seg av plasseringen av de rosene selv og de ble pent/håpløst strødd utover med svært lite mål og mening plassert fant jeg ut at å prøve å plassere bladene likegodt kunne overlates til Yme og Isa i vakkert sammarbeid. Særlig siden Yme på det punktet sto og hoppet opp og ned og vrælte “ka ska æ få lov å gjør????” Han var ikke helt fornøyd med å samle sammen fondantrester som ikke skulle brukes til noe nemlig.

“Mamma, hadde ikke vi sånn gele på tube som vi kain pynt med??” Isa var ganske skråsikker. Ehhhh, tja, ehhhh er du sikker på at det trengs mer pynt da?

“MAMMA!!! Klart vi må ha meir pynt og vi ha jo kjøpt di tuban! Kor e di??” Hun fant dem helt selv på boden…

Ikke så mye da…….. Ehh stjerner?? Joda, det ble superfint..

“Mamma, dette blei ei perfekt kake! Akkurat sånn æ så dein førr mæ inne i hodet mitt!! Dæ einaste e at det marsipanlokket som du lagde ikke akkurat blei så perfækt rundt kanten der det vart litt bølgåt å sånn, mæn du kain jo ikke få ailt heilt rætt..”

Da Eir var fyllte fire feiret hun bursdag med ei venninnne. Venninna hadde barbiekake, perfekt på alle måter. Eir troppet opp med ei bløtkake hun hadde pyntet selv. Den så ut som ei blanding av takras og flykrasj. Men ungen var storfornøyd.

Det perfekte kommer an på øyet som ser. Det som er perfekt for noen er kanskje marerittet og drit kjedelig for andre. Der jeg så for meg ei marsipankake mer som dette:

så var det dette Isa hadde sett for seg:

og like greit, for med mine håpløse evner til å lage et pent hvitt marsipanlokk så ville det jo uansett ikke blitt bra…