Pulled elbow.

Hei.

Jeg har fundert litt over denne bloggen. Av og til så dukker det opp litt skrivesperre i hodet og da hadde det jo vært greit å ha noen redningsbøyer å lene seg på. Noen innslag som var mer eller mindre faste og som skriver seg litt selv. Men hva skulle det være.

Jeg slo fort fast for meg selv at “dagens outfit” og “hvordan lage sotete øyelokk” nok ikke er helt min gate. Oppskrifter kunne jo være noe, men med tanke på antall lesverdige matblogger her i landet så slo jeg også det fra meg. Så hva er det jeg kan da? Jo, jeg kan jo være lege. Så jeg tenkte fremover at jeg skulle lage noen innlegg, kanskje et i uka der jeg tar for meg mer eller mindre kjente tilstander som unger ofte ramler borti. I kommentarfeltet her så tar jeg gjerne i mot forslag. Det kommer fortsatt til å skrives i Casa Didriksen stil for noen annen skrivestil kan jeg ikke.

Så her er mitt første innlegg i Dr. Didriksen tegner og forklarer om kjente og ukjente barnesykdommer…….

Pulled elbow, eller subluksert albue.

Da jeg som femteårsstudent vikarierte på sykehuset i Sandnessjøen fikk jeg på vakt inn et par stakkars små barn som hadde fått albuen “ut av ledd”. Det må da gå an å behandle ungene sine litt bedre tenkte jeg.. Det må da være helt unødvendig å dra så hardt i armen til ungen tenkte jeg. Skal jeg kanskje ta en telefon til barnevernet, tenkte jeg.

Det var til jeg en dag for fire år siden sto på IKEA i Trondheim. Oppdraget var like vanskelig som det var enkelt. Holde Eir og Isa i sånn passe humør mens Henning kjøpte et kjøkken til feriehuset i Lofoten..

Så jeg sto der og holdt Isa, som da var 1,5 år, i handa. Hun tittet til venstre og jeg tittet til høyre og så gikk vi. Hver vår vei. Det var slett ikke noe hardt rykk, det var knapt et drag. men det medførte et vræl og et blikk fra Isa som sa “det finnes mer humane måter å drepe ungen sin på!”

Så der sto jeg, med en unge som holdt armen sin bøyd i albuen, handflata inn mot magen, nektet plent å røre på den. Helt etter læreboka.

Jeg forsto jo at albueleddet var kommet litt ut av stilling. Det heter på fint “pulled elbow” og har ikke egentlig noe godt norsk navn. Det betyr rett og slett at det ene benet i underarmen, radius, er dratt litt ut av stilling i albuen.

Behandlingen for dette er relativ enkel. Man holder i albuen med en hand, tar tak i underarmen med den andre og vrir innover noen ganger, evt bøyer albuen til slutt og så skal i teorien dette hoppe på plass. Sannsynligheten for at det hopper på plass av seg selv i løpet av noen dager er stor, men for å spare ungen for et par dager med smerter kan det jo være greit å oppsøke lege om man kan.

Bildet er lånt her.

Nå sto jo Isa ved siden av en lege. Henning var opptatt med å stable skapdører på en vogn så jeg tenkte at dette fikser jeg.

Jeg vred, hun skrek. Jeg vred igjen, hun skrek enda høyere. Folk begynte å stirre…

Jeg hentet Henning. Forklarte problemet og sa at jeg skulle bare ta en rask telefon hjem til svensken som hadde vakt og bare forsikre meg om at jeg vred rett vei. Med telefonsupport på øret vred jeg igjen og Isa hylte om mulig enda høyere…

“Jeg tror rett og slett vi må på legevakten med henne.” jeg så beklagende på min mann.. “Seriøst?? Men kjøkkenet?? Jaja, når du drar armen av ungen på den måten så.” Med beksvart samvittighet bar jeg Isa ut i bilen. Der satt hun og stirret surt på meg hele veien med et blikk som sa “om du rører meg så stakkars deg!”

Legevakta i Trondheim er ikke helt som den jeg regjerer over i Gildeskål. Man må først forbi pitbullen i luka.

“Datteren min har en subluksert albue” sa jeg. “Det kan du jo ikke være sikker på. Hun må nok ta en røntgen først før vi kan slippe dere inn på skadeakutten.” Nåløyet til skadeakutten var tydeligvis trangt. Mer som å vinne i Jackpot.

“Men hun trenger ikke røntgen, bare en lege som er litt bedre til å reponere enn meg. Jeg har forsøkt å dra den på plass et par ganger, men den vil ikke.” “HAR DU PRØVD Å DRA DEN PÅ PLASS SELV???” Lynraskt dro jeg frem medlemskortet mitt i legeforeningen. “Ja jeg er lege altså, men det er noen år siden sist jeg dro en sånn albue på plass. Men helt sant, hun trenger ikke røntgen, det var ikke noe traume, hun bare gikk motsatt vei da jeg holdt henne i handa” “HMPFR! Det kan være et brudd, skulle tatt seg ut om vi dro i et brudd!” “Jammen, det er ikke noe brudd! Det kan umulig være et brudd, da burde hun hatt brudd overalt..” Ok, jeg hørte selv at den siste setninga ikke hørtes helt god ut.. “Kan du ikke bare be en lege se på henne på den skadeakutten da, og så kan legen bestemme om det trengs røntgen?” IKKE rett setning å si til pitbullen. Som om en lege skulle kunne bedømme dette bedre enn henne…

Dama tok, dypt fornermet, med seg skjemaet med navn og nummer vi hadde fyllt ut og gikk innover i lokalet. Hun kom tilbake og sukket tungt. Så på Isa med et medfølende blikk som sa “stakkars deg som har en slik mor” og uttalte med stor motvilje ordene “legen skulle se på henne”

Legen var ei trivelig dame i grønt. Pedagogisk gikk hun til verks. Pillet Isa litt på nesa og spurte om det var der hun hadde vondt. Isa, som i en alder av 1,5 allerede utrykket seg ganske bra pekte på armen og sa “nei, der!” Så pillet legen Isa på magen og lurte på om det var der hun hadde vondt? Isa, som nå trodde legen var døv ropte av sine lungers kraft “NEI, DER!!!!!” og pekte febrilsk på armen.. Legen tok hintet, tok armen, vred, akkurat slik jeg hadde gjort og plopp så var den fikset. Isa bare så på legen, vridde litt på armen, vinket og gikk mot døra. Pokker til greier altså. Legen så på meg: “det er ikke så enkelt med ens egne unger altså, jeg vet alt om det..” “Mhmm, særlig…”

Bildet er lånt her

En måned senere, hjemme på Inndyr lå Isa på magen min og så på tv. Plutselig holdt hun på å skli ned og jeg tok tak i henne, det vil si armen hennes, på ren refleks. Jada, der satt vi igjen. En arm som ble holdt bøyd i albuen, handflata inn mot magen, blikk som sa “du våger bare ikke å røre meg!!”

Youtube er fint. Mange gode reponeringsvideoer der.. Jeg nektet å ringe svensken på vakt, selv om Henning allerede var fremme med telefonen. Hånda under albuen, andre tok tak i underarmen, vri, bøy og plopp. Den kom på plass… Uten vræl.

Jeg vil altså med dette innlegget ikke oppmuntre foreldre til å gå på youtube. Men til å få litt mindre dårlig samvittighet dersom de drar albuen på ungen sin litt ut av stilling. Det kan skje alle og for det meste så er det et uhell der man griper tak i ungen for å forhindre dem i å falle ned fra et eller annet. Du har ikke ødelagt armen deres for alltid, det er lett å fikse. Om dere er isolert på fjellet så kommer den sannsynligvis til å gli på plass av seg selv i løpet av noen dager.

Typiske tegn er at ungen ikke vil bruke armen, holder albuen bøyd og handflata mot magen. Slapp av, det er ingen livstruende skade, ro ned både deg selv og eventuelt ungen og ta kontakt med lege. Så ordner det seg!

Ok, da vil jeg gjerne ha litt tilbakemelding på om dette er en type innlegg dere synes er ok? Fikk dere noe fornuftig ut av det? Forslag til ting dere vil høre noe om? Alt fra øyekatar til blindtarmbetennelse, forstoppelse, diare, omgangsyke. Nå har mine unger vært ganske forskånet for sykdom, så det er jo litt lite å ta av kun egne opplevelser, men noe har de da lidd seg gjennom…

Og helt til slutt, det er fortsatt mulig å stemme på meg til årets mammablogg. Helt til 16 februar faktisk.. mblogg5 til 2012