Hvorfor forstår mamma ingenting lenger??

Hallais!!

Begynner å bli en stund siden sist. Har hatt det så innmari travelt med å vokse forstår dere. I dag, da jeg sto oppå fanget til mormor for å vise hvor stor jeg kan være var jeg faktisk blitt helt voksen! Synes jeg da. Mamma og Eir mente at voksne slett ikke sto i fanget på andre for å vise hvor store man er men hvordan skal man ellers være stor da?

Når man har vokst seg så stor som meg så er det jo endel man vil bestemme selv. Men mamma og pappa er helt håpløse for tiden! De skjønner ingenting. Ikke skjønner de at jeg må bestemme over meg selv, ikke forstår de at jeg må bestemme over dem og de forstår slett ikke at jeg jo må gjøre de tingene JEG vil gjøre og ikke det de vil.

Som i går morges. Når vi skulle i barnehagen.

Jeg ville jo ha på meg bilstøvlene i til barnehagen. Teite mamma påsto at da hadde jeg måttet ta dem med meg hjem fra barnehagen dagen før. Det gikk jo ikke for den dagen ville jeg jo ha på meg de blå vinterskoene og hvordan skulle jeg vite at jeg ville ha bilstøvlene morgenen etter?? Teite mamma. Jeg ble kjempesur.

Og når jeg ikke fikk bilstøvlene så ville jeg i allefall ikke ha på den jakka hun fant. Men jeg tenkte at Eir kunne kle på meg. Men Eir hadde jo kledt på seg selv så jeg syntes hun kunne ta av seg det først så hun ikke ble så varm mens hun kledte på meg. Men da sa teite, teite mamma nei. Hun sa NEI. Og Eir skulle kle på meg mens hun hadde jakka på og det ville iallefall ikke jeg! Så da begynte jeg å hyle for de forstår jo ikke noe når man bare prater til dem.

Teite, teite mamma forsto jo fortsatt ingenting. Sa til Eir og Isa at de skulle gå ut i bilen å sette seg. Det gjorde de. Og det var i allefall dumt, for jeg skal jo åpne døra ut. JEG skal åpne den døra, det vet de da!!

Mamma gikk ut med Eir og Isa og hun tok min sekk også og la i bagasjerommet. MIN sekk også. JEG skal legge min sekk i bagasjerommet. Så måtte jo hyle enda høyere da. Og mamma kom inn og sa at om jeg bare kledte på meg så fikk jeg jo gjøre alt jeg ville. Både åpne dører og bagasjerom. Men HALLO!!! Jeg hadde jo ikke engang fått sjansen til å kle på meg for de var jo så dumme og forsto ingenting!

Så bare tok mamma på meg skoene. Akkurat som om jeg ikke klarer det selv og så sa hun at jeg bare fikk gå uten jakke. Ute på trappa var det både isvind, kjemperegn og fælt. Jeg ville jo ikke være der ute uten jakke, men ikke engang det forsto mamma. Hun skulle til å løfte meg inn i bilen, men jeg fikk grepet tak i biltaket og tviholdt. Jeg måtte jo inn for å kle på meg, det måtte hun da skjønne. Mamma skjønner ingenting  for tiden. Hun ropte på pappa og så ble jeg plassert i det teite setet og ikke fikk jeg sette på beltet selv og ikke fikk jeg lukke bildøra og ingenting. Vrælte hele veien til skola og Eir påsto at hun og Isa kom til å bli døv før de ble ti år om ikke jeg begynte å skjerpe meg. JEG???? Skjerpe meg???? Det er jo alle de andre der som ikke forstår noen ting.

Når vi kom til barnehagen spurte mamma om jeg ville ha på meg jakke. Jeg ville jo det, men det var jo Eir som skulle kle på meg og hun hadde jo mamma kjørt til skola. Så det beste var jo å bli sittende i bilen. Men det forsto jo selvfølgelig ikke mamma så hun åpna bilbeltet og løfta meg ut. Jeg kan både trykke på den røde knappen der og jeg kan klatre ut selv så jeg skulle til å klatre inn igjen for å lukke døra, sette på beltet, åpne beltet, åpne døra og klatre ut for at det skulle bli rett, men heller ikke det forsto mamma. Så hun bare bar meg bort til barnehagedøra. Uten at jeg fikk åpne og lukke porten!!! Trenger jeg å si at jeg vrælte? Maken til håpløs mamma og maken til behandling av en stor gutt som kan alt selv!

Mona møtte oss i døra. Hun hadde hørt at jeg vrælte. Men jeg hadde ikke tenkt meg inn før jeg fikk åpne døra og kle av støvlene selv. Og mamma bare bar meg inn å kledte av meg. Så jeg måtte jo kle på meg støvlene igjen og gå ut på trappa. Mamma skaper så mye styr og ekstrajobb for meg for tiden!

Det var skikkelig kaldt ute på trappa der, dritkjedelig å stå der også. Mamma bare pratet og pratet med Mona om hvor tragisk morgenen hadde vært. Jatakk, det kunne HUN si?? Hva med meg? Skulle ingen høre på meg da? Så jeg gikk inn, fant matboksen og gikk til bordet og satte meg for å spise frokost. Og endelig dro mamma sånn at jeg fikk noen timer fri og kunne omgås profesjonelle folk som vet hvor mye en stor gutt som meg faktisk kan gjøre selv.

I dag gikk det bedre. Jeg og pappa fant frem klær og jeg fant frem pynteklær. Jeg mener, om man først skal ha skjorte så må man jo ha sløyfe og finsko også. Pappa var helt enig. Og alle i barnehagen syntes jeg var fin. Og stor! Og flink som selv hadde bestemt hva jeg skulle ha på meg. Jeg forstår bare ikke hvorfor ikke mamma kan være sånn. Sånn som da jeg etter svømminga på tirsdag tok den badebleia på hodet. For jeg mener, det var jo kaldt og vi hadde glemt lue. Mamma syntes det var ei teit lue. Det syntes ikke jeg. Men fikk gå å legge meg med den tilslutt. Lurer på hvor den ble av forressten?