Hei.
Vi har hatt Mons på besøk. Eller det vil si vi har mest lest på nettet at Mons har vært på besøk. Men Mons var slett ikke grei, ikke grei i det hele tatt..
For dere som ikke er på fornavn med nedbør, så er altså Mons alt regnet som har runnet ned over nordland de siste tre døgn. Akkurat over vårt hus har det ikke vært så ille, men i Kvina, der mormor skulle jobbe siste vakt i forgårs for så å ta ferga sammen med morfar for å komme å feire nyttår med Yme (og oss andre), så var Mons rett og slett ugrei.
Det knyttet seg opprinnelig størst spenning til veistrekningen i Holandsfjorden. Der går det ras rett som det er og veien stenger ofte bare på misstanke. Men den var åpen så det meste så lyst ut..
“Det ser ikke så bra ut dette” Mormor ringte fra fergeleiet tirsdag kveld. Vi holdt på med pizzadeigen og var klare for å ta imot besøk.. “Det har gått ras mellom Jektvika og Ågskaret, veien er stengt. Åpner ikke før i morgen, så vi får prøve da.”
Krise. Hva med å kjøre rundt over fjellet da? “Går ikke, den veien har det gått to ras..” Det var da som svarte. Men da kan dere komme med hurtigbåten i morgen tidlig da. Så får dere helle låne vår bil ned… “Det går ikke, den veien har det gått et ras og brua holder i tillegg på å kollapse.” Men inn i grønneste… Jaja, intet annet å gjøre enn å krysse fingre og håpe på morgendagen..
Senere på kvelden ringte mormor på ny. Eitrende forbannet og hadde det vært en representat fra Torghatten Nord i nærheten ville det ikke vært greit å være ham.. For hadde de bare tatt den ferga så hadde de jo kommet frem. For ferga gikk ekstratur rundt og til Ågskaret, rundt raset…
Yme var fortvilt.. ” Æ skulle jo kos mæ ho mormor jo!!!” “Å lek mæ han morfar!!!”
Nyttårsaften morgen.. Jeg og Yme sto opp og fikk kraften til kalkunsausen på kok. Ringte mormor og morfar for en statusrapport. De hadde tatt ferga halv ni. Kjørt til raset.. og der var de sørgelig alene.. Ikke en gravemaskin i sikte. Nå hadde de kjørt tilbake til fergeleiet, handlet seg litt trøstegodteri og ventet på om noe skulle skje. Fortvilelsen økte i takt med at veiene hjemme åpnet. Hadde de bare blitt hjemme kunne de jo kjørt fjellet rundt..
Så endelig. Klokka tolv sa de på radioen at nå var de begynt å grave, og mormor og morfar kjørte i full fart til raset igjen. Og nå var de ikke alene. I allefall en traktor der og i siste liten før de hadde vært nødt til å snu for å nå siste ferga hjem åpnet veien.
Så mormor og morfar kom.
Så Yme fikk kose
Og leke
Og vi fikk feiret nyttår med en kalkun jeg glemte å ta bilde av, gode venner som er så fantastiske at de orker å feire sammen med denne kaotiske, bråkete og gale familien og det hele endte veldig bra.
Og i morges klokka åtte tuslet Yme ned til mormor med flaska under armen og koste seg og sov videre til elleve! Så man får da si at det nye året fikk en god start. Nå har jeg ei ribbe som har ligget i 41,5 timer i min nye Sous vide som skal fortæres til middag… Kan bli riktig spennende.
Godt nyttår folkens. Jeg har ikke så mange forsetter. Kanskje bare ett, å prøve å få blogget mye mer enn i året som gikk. Så vi blogges!