Lørdagshandel med islett av panikk…

Hei.

Desember går som vanlig alt for fort. Det er jo så mye man skulle hatt gjort. Forrige helg dro vi hele gjengen til Bodø for å handle de siste julegavene. Jentene skulle handle til hverandre og vi tre skulle kjøpe til Henning.

Dette skulle jo i bunn og grunn være en trivelig dag, ikke stressende i det hele tatt, med en klar plan for hva som skulle kjøpes, ro og harmoni og rolig tusling rundt i butikker.

Alle med mer en 0 barn vet jo at det ikke er mulig. Stappfullt kjøpesenter, sure unger, ingen plan overhode for hva vi skulle ha.

Og så forsvant Yme. Søkk vekk og borte fra sjørøverskipet han lekte i var han. Vandret sikkert glad og fornøyd avsted, uten sokker, sikkert for å kjøpe julegave til meg tenker jeg.

Det er endel tanker som rekker å rase rundt i et hode når man ikke i det hele tatt aner hvor ungen er. De rasjonelle tankene som at man jo kommer til å finne ham, NOEN kommer til å finne ham, et eller annet sted i kjøpesenteret er noen nå på vei mot infoskranken med ham på armen.

Så har man de urasjonelle tankene. Som at det nok sikkert er en øksemorder som har tatt ham og at vi nå hadde sett ham for siste gang. At han har krøpet inn i et hull i ventilasjonssystemet og aldri kommer til å bli funnet. At han har forvillet seg ut på taket og ramlet ned derfra…

Jeg fikk sagt fra i infoskranken. Dama der var veldig hjelpsom og sa at hun kunne rope ham opp og be ham komme til rulletrappen. Jeg lurte på om hun noensinne hadde møtt en treåring? Da sa hun at hvis han ikke forsto hvor han skulle komme så var det jo ingen vits i å rope ham opp. Så spurte jeg om hun kanskje kunne be folk se etter ham over høytalerne. Det var jo en kjempegod ide syntes hun, så det gjorde hun. Og helt på eget initiativ varslet hun en vekter..

Så lette vi da. På alle logiske steder. Lekebutikken, godteributikken, Eplehuset, lekeområdet med hester…  Mens Isa og Eir sto på sist observerte sted i tilfelle han kom tuslende tilbake av seg selv. Eir tok ansvar og ringte til mormor mens vi lette. Det var jo kjempefint slik at hun kunne sitte der i Kvina og bekymre seg. Isa informerte kjente som kom og holdt dem med selskap om at hun HADDE sagt til oss at han burde ha seler…

Akkurat da jeg var på vei tilbake til infoskranken for å be dem ringe politiet ble jeg oppropt over høytalerne.

Og det er ikke lett å rusle rolig og behersket de 25 meterne fra rulletrappa og bort til han fyren som sto der med Yme på armen. Klarte så vidt å skimte fyren som smilte og sa at nå kom mamma så nå var jula reddet. Og jeg mener jeg sa takk, men det var kanskje mer et kvekk og et hulk. Og når jeg fikk summet meg og tørket tårer med Ymes genser så var jo både han og kona borte. Dama i infoskranken kunne fortelle at de hadde funnet ham under en hylle på Kitch’n. Hva han gjorde der kan man jo lure på men mulig at han skulle kjøpe en julegave til meg.

Yme selv var veldig fornøyd. Han hadde jo “vært alene på butikken og mannen bar ham og han hadde sagt at pappa var i sjørøverskipet og mamma var i Bodø” så han hadde full kontroll han, og hadde ingen formening om at han hadde vært forsvunnet i det hele tatt.

Resten av dagen forløp uten stor dramatikk. Gaver ble handlet. Lekebutikken besøkt og forlatt med akkurat så høye vræl som man kunne forvente. Yme spiste både Isas og Eirs sushi slik at vi måtte bestille to ekstra posjoner og tilslutt kjørte vi hjem. Mormor ringte og lurte på hva vi holdt på med og at det nok var best at hun kom og tok ungene til Kvina. Så nå er hun her og på lørdag drar hun og ungene nedover. Tryggest for alle parter tenker jeg. Heldigvis får jeg og Henning lov å komme etter på tirsdag…