leverpostei og fødsler…

Hei.

Da jeg og Henning traff hverandre bodde jeg i Tromsø og han i Trondheim. Vi bodde faktisk såpass (og lengre) fra hverandre i hele sju år før vi der i oktober 2006 flyttet sammen. (Og termin med Eir var 9 november, jepp vi var sikre på at det ble oss)

I allefall. Det å ha et langdistanseforhold førte jo til at ferier stort sett alltid ble tilbrakt enten hos hans foreldre eller hos mine. For det var jo ikke så stas å sitte på hverandres hybel i jula liksom.

Hjemme hos Henning manglet det skjeldent på mat. Ikke det at mamma og pappa satt sultne hjemme de heller, men sånn der hjemmelaget julepåleggopplegg var litt mer avansert hjemme hos Henning. Blandt annet hjemmelaget leverpostei. Fantastisk godt! Og så mye bedre enn sånn du kjøper i butikken.

For to år siden troppet svigermot opp på kjøkkenet mitt med ingrediensene til leverpostei. Her skulle tradisjoner videreføres. Nesten alle ingredienser i allefall. De hadde ikke tatt med finsalt. For hvem har vel ikke finsalt i skapet. Vel, det var ikke få ukvemsord som kom ut av svigerfar der han satt og kvernet 12 ts salt ut av min fineste Bodum-saltkvern. Det tar sin tid det selv om 12 t-skjeder ikke akkurat høres avskrekkende ut.

Jeg husker litt vagt denne kvelden. Det var noe kværning og litt mer kverning og noe koking og blanding og så var det ferdige vakre produktet klart.

I år har vi kjøpt svinelever helt på egenhand. Jeg fant spekk på Coop. Finsaltet sto klart i skuffen. Allehånde likeså og til og med pepper. Etter litt møye klarte jeg (ok, med hjelp fra Henning) å montere kjøttkverna på kjøkkenmaskinen.

Svigers er kommet tilbake fra Australia. Jeg spurte Henning, “tror du jeg bare skal prøve, eller bør vi kalle inn noe ekspertise her?” Svaret gjorde meg svulmende av stolthet, for han mente at dette klarte jeg lett som ingenting….

Har dere laget leverpostei? Ikke? Tenkte meg det. Det er en grunn til at det selges i butikken nemlig. Det er at det kun er mennesker totalt blottet for luktesans som jobber i leverposteifabrikker! I allefall er de ikke gravide og hva vet jeg, muligens litt mer luktfølsom enn vanlig. Neste gang jeg får en gravid inn på kontoret mitt som sier at hun jobber i en leverposteifabrikk sykemelder jeg sporenstreks. Eller ber om at arbeidsgiver flytter henne over i en syltetøyfabrikk.

Først skal man rense den hersens levra. Det er ikke så ille luktmessig faktisk, men praktisk talt helt umulig. Når man får tak i en liten flik av av den hinna så revner den momentant. Det tok sin tid, og Henning som av og til var innom kjøkkenet med spørsmålet “er det virkelig SÅ vanskelig” levde farlig der en stund.

Så skjærer man lever og spekk i passe biter og skjærer opp en løk. På det tidspunktet passet det godt å skjære løk da tårene omtrent rant uansett.

Så skal dette kværnes. Utrolig hvordan en kverneprosess kan få frem duftaroma. Både lukt og konsistens minnet mer om noe helt annet enn mat. Og det skal jo kvernes flere ganger må vite, med mer intens lukt og mindre delikat konsistens for hver gang.

Så skal det lages hvit saus med pepper og allehånde. Jeg forsøkte virkelig å overmanne luktenervene med pepper, men det var kun en kortvarig glede.

Tilslutt skal dette blandes sammen. Med strak arm og på en, ja bokstavelig talt, armlengdes avstand rørte jeg dette sammen mens jeg knakk sammen i brekninger. Til og med mamma, som til vanlig er en rimelig samlet person mente at dette her luktet altså ikke godt.

Å lage leverpostei minner litt om en fødsel. Dersom man hadde hatt en klar erindring i hodet om smertene ville man ikke noe sted ha vært nødt til å innføre etbarnsystemer. Det ville naturlig stoppet på en unge. At vi nå venter vår fjerde viser at hjernen har en utrolig evne til å glemme smerter man går igjennom bare belønningen på andre siden er stor nok.

Slik er det med leverpostei også. Allerede da de tre rykende ferske leverposteiene ble tatt ut av ovnen var kvalme, brekninger og oppgulp av magesyre glemt. Og morgenen etter da jeg nøt en skive eltefritt julebrød med leverpostei og røbeter satt jeg og planla neste års produkt.

Menneskehjernen er en forundelig innretning. I say no more….