Når ble du så stor?

Hei.

Vi var på avslutning og premieutdeling for fotballgruppa i SPLINT i dag. I den store hallen. Eir var jo selvskreven, Isa litt over snittet ivrig etter å komme ut og se folk etter to dager hjemme sammen med faren med feber. Yme hang med.

Da vi kom inn døra der kom en kompis fra barenhagen løpende: “Heia Yme!!!!!” Store smil og Yme kunne fortelle meg at “Æ ska bærre lek litt mæ hain Sander mamma, kommer snart tilbake..” Med hjertet dunkende hardt hørte jeg kompisen i det de løp avgårde “Kom så klatra vi i trappa Yme!!”

En stund lekte han med Eir og de store jentene og kom bare innom bordet for å få blåst på nesa etter at han gikk på tryne, få i seg litt kake og drikke litt vann da svetten rant.

Når man måtte være stille og pokaler skulle deles ut gikk jeg en tur med han og kompisene for finne et sted der man ikke trengte å være så stille. Jeg tok handa hans opp trappa. “Du træng IKKE å hold mæ i handa mamma!! Æ går sjøl!!!” Og så for han opp trappa etter de andre som sto på toppen og ropte “YME!!!!”

Så løp de frem og tilbake på tribunen, de andre først og han etter, de klatret opp og ned på tribunen, de andre først og han etter…

Så var det på tide og dra. “Æ vil ikke heim!!!!” Tårer og hyl. “Vi skal ikke heim, han kan godt bli!” Kompisene var svært hjelpsomme. “Æ vil vær ilamme di andre! Æ vil ikke hjæm med dæ!!!” “EEEEEEEEN gang tel..Væææææær så snill….” Så ble det en løpetur og noen trapper til.

Vel hjemme med kveldsmaten fortært satt Yme i fanget mitt og holdt på å sovne til barnetv. Jeg snuste inn lukten av svett hår, pjusket ham på ryggen og lurte…. når i all verden ble han så stor????