Det handler om å overleve!

Hei.

“2 år? Åhhh det er slik en herlig alder. Det skjer så mye det året, de utvikler seg så rivende fort, språket kommer for fullt. Ja i sannhet en herlig tid”

Har de møtt en toåring full av trass??? Eller vent, vi skal vel ikke kalle det trass, det er for negativt ladet. La oss beskrive det som tiden der man utforsker egne grenser og muligheter og legger grunnlaget for å bli en selvstendig, harmonisk og trygg ung mann.. Drit og dra, uansett hvordan du vrir og vender på det så skal du være utpreget optimistisk, harmonisk og tålmodig for å klare å vri noe positivt ut av trass (som jeg fortsatt kaller det)

Velkommen til en dag i Casa Didriksen. Der ordforådet til toåringen brutalt er blitt skåret ned til beinet og nå består av de to setningene “æ vil ikke!!!!”, “æ klara sjøl!!!!!” og så har vi alle nyanser av nei. Fra små søte “nei” til mer brutale “NEI!!!!!” til trommehinnesprengende “NEEEEEEEIIIIIII!!!!!!!” og min personlige favoritt: “NEIDANEIDANEIDANEIDANEIDANEIDANEIDANEIDANEIDA!!!!!!”

Det starter allerede i det jeg morgenfrisk og positiv kvitrer godmorgen vennen og slipper inn striper med dagslys for å gjøre oppvåkningen myk og smidig. Æ VIL IKKE STÅ OPP!!!!!! Den hadde jeg forutsett, derav vekking litt før strengt tatt nødvendig. Du får ligge litt til da kvitrer jeg og lar ham ligge i fred. Dette fører til hyl av dimensjoner. Æ VIL IKKE LIGG HÆR!!! og så gjentar vi det hele en tre fire sju ganger til..

Å få av nattøy og på med dagens klær kan dere jo tenke dere er en dans på roser for tiden. Mens man trykker ungen inn i ei bukse og angrer på at man ikke satte inn øreplugger først. Og man ber en stille bønn om at det ikke brytes armer og ben i prosessen.

Man skal i allefall ikke ha sekken på ned trappa og når man kommer ned trappa så faller verden i grus fordi man skulle jo ha på sekken ned trappa og så må man trampe opp igjen mens man vræler Æ KAIN SJØL!!!!

Til barnehagen skal vi ikke, i allefall ikke før vi er der. Men ikke uten å ha åpnet bildøra selv, lukket den selv, åpnet døra til vognsjulet selv, lukket den selv, åpnet grinda til barnehagen selv, bært sekken selv, trillet vogna selv. Men gå selv?? Nei det har vi plutselig glemt hvordan vi gjorde.

Så sitter man der skjelvende på jobb og gruer seg til klokka fire og hentetid.

I barnehagen har poden naturlig nok vært i strålende humør og roper glad og lykkelig “MAMMA!!!!” når du kommer. Du suger til deg tre sekunders lykke før man igjen ikke skal kle av regnejakken, skal/skal ikke ha på regnbuksa i bilen, må bæres og skal alldeles ikke bæres..

I dag skulle vi spise hos svigers. Det skulle vi tydeligvis ikke i følge toåringen i sin grenseutprøvende harmoniske selvutviklende tankeverden. Vrælene begynte allerede i barnehagen og stakkars svigerfar klarte knapt å spise når hans lille sprudlende sønnesønn over kort tid er blitt forvandlet til et ugjenkjennelig hylende vesen. Eir etterspurte ørepropper, Yme klarte tilslutt å vri seg ut fra benken og gjorde et godt men ikke godt nok forsøk på å rømme. Æ VIL IKKE SPIS, Æ VIL IKKE VÆR INNE HÆR, Æ VIL UT ALEINA, Æ VIL SETT I BILEN ALEINA… Etter middag var det is og stillhet. Fryktelig upedagogisk og usunt og skaper slett ikke grobunn for konsekvenser av vræling, men det gav som sagt stillhet. Minst ti minutter.

Hjemme fant vi frem hjelm og kjørte ATV. Men det er begrenset hvor mange runder man kjører ATV og i det sekund motoren stilnet var det påan igjen.

Her måtte et bleieskift legges inn og for å skåne både meg og ungen så kledte jeg på pysj selv om det var lovlig tidlig.

På dette stadiet var både jeg, Isa og Eir ganske lei av hele 27 august 2014. Så vi gjorde det vi alltid gjør når verden ser svart ut. Vi satte på TV. Jeg elsker Disney Junior. Med unntak av vræl og NEIDANEIDANEIDANEIDANEIDA hver gang det kom reklame var det øredøvende stille fra stua. Isa og Eir fikk gjort lekser. Jeg smurte kvelds som ble fortært i en stressless. Jeg tittet bort og så et stivt blikk og tenkte at nå rekker jeg å smøre mat til jentene og mens jeg gjorde det stålsatte jeg meg til legging og ca halvannen time med kamp.

Da jeg rundet hjørnet var det vel et vakkert syn som møtte meg. I stresslessen, med polarbrødet med nugatti (jepp, is og nugatti samme tirsdag, kan det bli værre) og flaska med appelsinjuice satt en dypt sovende gutt. Som jeg klarte å bære sovende opp i senga.

Det tar på både for mor, far, barn og søsken å stå midt oppe i tiden der man utforsker egne grenser og muligheter og legger grunnlaget for å bli en selvstendig, harmonisk og trygg ung mann..

Og ja, man bør være konsekvent og ha klare regler og alt det der. Men som i de tre første månedene med et spedbarn så skal man også overleve. Søsken skal overleve. Man skal unngå å bli gal. Man skal gi besteforeldre muligheten til å få et lite smil i det minste når man er på besøk. Man skal beholde roen. Man skal være en familie også etter dette.

Det går over. Det gjør det. Det er en periode. Ikke si noe annet for da slår jeg deg. Neste uke.. Da blir alt mye bedre! Helt sikkert, for da begynner han på storavdeling i barnehagen og da har sikkert ikke noe behov for å klare alt selv. Neida, slett ikke….

Og neste helg, da kommer mormor og da kan jeg gå langt ut i skogen og plukke sopp.. Da blir det i allefall bedre. Mye bedre. Det er sånn man ikke blir gal nemlig.