Ei helg uten mobil, er det mulig det da?.

Hei.

Jeg fikk en litt morsom forspørsel. Om jeg ville være med i en kampanje som setter fokus på foreldres bruk av mobiltelefon, og særlig da sosiale medier på mobilen, rundt barna sine. Det er jo en kjensgjerning at mobilen er som en liten magnet for øyne og oppmerksomhet. En liten status her, et lite bilde der. Fort gjort. Tar jo bare noen sekunder. Sekunder man kunne brukt på en samtale om dagen i barnehagen. Sekunder man kunne brukt til å leke brannmann. Er vi foreldre virkelig så avhengige at vi lar en statusoppdatering på facebook om vårt fantastiske liv være viktigere enn å faktisk delta i det selvsamme livet?

Forespørselen kom fra telefonselskapet Dtac. De har laget denne kampanjevideoen her. Litt på spissen den videoen, men ikke så langt fra hvordan Henning nok følte det da jeg var på etterkontroll på sykehuset og han skulle passe Eir som da var noen få uker og jeg ble forsinka på tur hjem. Det har kommet seg, menn lærer de også.

Uansett. Det var en utfordring i forespørselen. Ville jeg klare meg en hel helg uten min elskede iPhone ved min side? Reglene var enkle. Ikke bruke sosiale medier på telefonen fra fredag til midnatt på søndag. Ikke bruke telefonen i det hele tatt med ungene til stede. Høres enkelt ut ikke sant. Men jeg mener.. Ikke et eneste bilde til instagram?? Ikke en eneste liten titt på facebook på telefonen.

Jeg startet med godt mot på fredag morgen. Hadde nemlig fri fra jobb. Jeg hadde bakvakt så jeg hadde fått dispensasjon for å ha telefonen på meg, men hadde alle gode intensjoner om ikke å bruke den.

Alle ungene var hjemme for det var planleggingsdag på SFO og Yme fikk være hjemme også. I tillegg hadde vi en kompis av Isa på besøk.

Vanligvis så spiser jeg frokost og så sjekker jeg litt statuser, legger ut bilde av frokosten etc..

Nå kunne jeg jo ikke det da. Så jeg tenkte at jeg kanskje heller skulle bruke tid sammen med mine barn. Isa, Sander og Yme bygget med lego. Glitrende, det er jo moro så jeg satte meg sammen med dem…..

Mamma?? Må du sett hær?? Vi klara oss sjøl!!

Jeg prøvde å argumentere med at jeg jo kunne finne frem brikkene som de trengte på hver side på bruksanvisninga, men de hadde allerede et samlebåndsystem for det. Ikke var jeg til særlig hjelp i monteringen heller, for det er jo det morsomste å gjøre selv. Jeg kunne aller nådigst få se på hvis jeg ikke sa noe..

Yme ble lei og ville leke med Brannmann Sam bilene. Ypperlig. Nå kunne jeg være god mor og ligg på gulvet og kjøre brannbil… Vel, tydeligvis kjører jeg brannbil helt feil for Yme ble sur og tok brannbilen med seg inn på gjesterommet og lukket døra.

Eir hadde overnattet hos bestemor og var ikke hjemme.

Så der satt jeg. Oversett av mine egne og andres barn, tross iherdige forsøk på å få være med på å leke. Fingrene klødde etter å ta mobilen og være litt sosial der. Klarte å motstå det. Gikk på kjøkkenet og laget røren til hjemmelaget is og en pavlovabunn. Og fikk endelig laget sylteagurker av aller småagurkene fra drivhuet. Fikk jo ikke tatt bilder av det så ingen på Instagram fikk se den fantastiske kreasjonen i stiv eggehvite..

Tok med Yme ut. Det regnet, regnet og regnet noe så inn i det grønne. Dryppende våt sto jeg i et bringebærkjerr og plukket bær mye saktere enn han klarte å spise, men vi var da sammen.

Vi spiste middag på kafe og jeg tvinnet tomler mens Henning leste nyheter på telefon, venninna vår leste nyheter på telefon og ungene lekte på verandaen der. Kunne vel titte bittelitt på instagram? Nope, gjorde ikke det.

Etter middag feiret vi bursdagen til ungenes søskenbarn. Kaker og is og det hele. Telefonen var ikke i mine tanker.

På kvelden etter at ungene var lagt tok jeg frem Mac’en. Overrasskelsen var stor da jeg oppdaget at jeg ikke hadde gått glipp av noe som helst fantastisk og stort. Ikke på facebook i allefall. Så en film med Henning og mamma. Og det var uten forstyrrelser i form av innkommende likes på Instagram.

Lørdag dro Isa i bursdag og på overnatting til en venn. Eir og Yme lekte med mormor og jeg laget stort sett mat. Fiskesuppe og hjemmelaget sushi. Noe måtte jo jeg også finne på. Vasket og brettet en haug med klær.

Søndag feiret vi bursdagen til svogeren min. 120 våruller ble laget, uten at noen på Instagram fikk se dem. Jeg høstet premieagurken min og heller ikke den har noen fått se utover de heldige som fikk den i salaten til vårrullene. Jeg fikk også lurt meg til en liten sopptur. Jeg prøvde å få med Eir, men jeg klarte ikke å overtale henne til denne herlige søndagsutflukt hvor hardt jeg enn prøvde. Men det var hardt å ikke poste en selfie fra soppskogen. Uaktuelt å dra med speilrefleksen..

Hva har jeg lært denne helga?

At jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet ovenfor ungene mine når det kommer til min egen mobilbruk. Jeg har hatt dårlig samvittighet, men etter en helg der jeg føler at jeg rett og slett har trengt meg innpå dem, når de egentlig leker helt flott alene og ikke har noe ønske om innblanding, innser jeg at jeg trenger ikke å ha dårlig samvittighet, for jeg savnet egentlig mobilen kun når jeg satt der og tvinnet tomler og ingen hadde bruk for meg.

Jeg fant ut at det var litt befriende å ikke ha mobilen ved siden av seg når jeg så film sammen med Henning. Å konsenterere seg om kun en skjerm var herlig avslappende.

Jeg fant ut at Facebook egentlig ikke innholder så mye nyttig og livsviktig som man inbiller seg. Når man titter inn der jevnlig, og leser alt tar det fryktelig mye tid. Når jeg tok frem mac’en og scrollet meg gjennom et døgn var det yderst lite jeg egentlig gadd å lese.

Instagram er det verre med. Jeg savnet Instagram. Jeg liker å se på andres bilder, hva de har til middag, hvilket fjell de har besteget, vannlekasjen hos fjernt bekjente og sommerglade unger som spiser is. Og jeg liker å ta bilder med min egen telefon og dele. Denne helga ble det hverken tatt bilder av pavlova eller 120 vårruller, tok liksom ikke frem speilrefleksen.. Eller, jeg gjorde det, men de bildene må jo lastes over på datamaskinen osv.. fryktelig tungvindt. Mye lettere å knipse et bilde med mobilen. Så kan man jo heller vente til ungene er lagt med å poste dem. Jeg tenker vel egentlig mer på mobilen som et kamera og tar de fleste bilder med den. Å ikke ha den tilgjengelig gjorde at det ble tatt mange færre bilder. Nå er kanskje ikke bilder av en pavlova det viktigste, men når man først tar bilde av kaka så tar man jo gjerne bilde av folkene rundt bordet også.

Sosiale medier tar mye tid. Og man blir litt avhengig. Jeg tror ikke jeg endrer min bruk av mobil og sosiale medier voldsomt etter denne helga, men jeg har gjort meg noen tanker om at det er mye annet man får gjort istedet når den telefonen ligger et annet sted enn i handa foran fjeset. Og jeg har i dagene etterpå merket at facebook er mye mindre interessant enn før. Lengre detox trengtes ikke.

Det var en morsom greie å være med på. Jeg trodde ærlig talt at abstinensene skulle være større. Og jeg hadde stålsatt meg for følelsen av at jeg har gått glipp av sååå mye tid med ungene på grunn av den. Heldigvis kom ikke den følelsen. Ei sånn helg kan være grei å gjennomføre av og til. Om ikke annet for å sjekke med seg selv at man ikke er helt mobiloholic. Man trenger ikke å være tilgjengelig for hele verden hele tiden. Verden går ikke under. Merkelig nok.