Vet ungen din hvor høyt han kan klatre?

Hei.

På mange måter kan man si at Kvina, der jeg vokste opp, var et trygt sted. Det var ikke særlig til trafikk, alle kjente alle. Men sett med dagens hysteriske øyne var nok min barndom direkte livsfarlig.

Et av mine, og mine venners favorittsted å leke var under kaia. Vi balanserte på plankene, vi klatret, vi lå på mage og så på fisken som svømte under. Jeg kan ikke erindre at en eneste en av oss falt uti, men kan heller ikke huske at noen brukte redningsvest. Det burde vi gjort.

Så var det skogen. Brukte mange timer i skogen. Alene. Er ei elv der. Og en foss. Klatra mye over den elva, inni den fossen. Kan ikke huske å ha ramla nedi en eneste gang der heller. Men satt noen ganger i et tre og lurte på hvordan jeg kom opp og hvordan jeg skulle komme ned. Fikk litt skrubbsår ned stammen men det gikk.

Jeg hadde en sommervenn når jeg var lita. En gutt som kom med familien sin på besøk til bestefaren på andre sida av bukta. Vi var sammen ca 94 % av tida han var der. Noen timer måtte vi jo sove.. Vi lekte i fjæra, og så gikk vi fjæra frem og tilbake. Hoppet på steiner over elva, under brua. Og vi rodde. Guri som vi rodde, frem og tilbake. Det vil si, han rodde, det var da en smule gentlemann i ham.. Og vi fisket. Hang over ripa og så ned i dypet etter hva som hang på kroken. Av og til tror jeg faktisk vi hadde redningsvest. Eneste gangen det gikk galt var da han sto under brua og jeg sto oppi. Bomma litt med den steinen jeg skulle kaste, så jeg traff ham midt i planeten. Walter, den gamle offiseren, onkelen til pappa som også var der hver sommer kom ut og skjelte meg ut etter noter. Så fikk sommervennen min en svær laks som trøst og så gikk vi hjem og viste den frem til mora hans. Etter det hev vi steiner fra en annen bro.

Med dette som bakteppe er jeg litt usikker på om jeg skal le eller gråte. Først ristet jeg litt oppgitt på hode. Dagbladet kan nemlig fortelle om en mor i USA som er anmeldt for omsorgssvikt. Hun lot nemlig sønnen på 7 år gå alene til lekeparken som lå 800 meter unna huset. Dette gjorde hun flere ganger i uka. Han fikk med seg mobilen slik at han kunne ringe om det var noe. Noen livvakter som hadde sett gutten gå alene flere ganger gikk bort til ham og spurte hvor han hadde moren. Gutten ble redd og sprang. Over en motorvei. Politi tilkalt, fulgte gutten hjem og arresterte moren momentant for omsorgsvikt.

Jeg tenkte: “dette kan kun skje i USA” “Godt norske unger kan leve et litt mer selvstendig liv”

Så gikk jeg inn på facebook. Jeg følger siden Småbarnsliv der. De hadde linket til en artikkel på Familieverden.no. Når kan barna være ute alene? var tittelen. Vel, det var jo passende så jeg klikket meg inn. Og det var da jeg gråt.

Jeg er rimelig sikker på at Isa også ville grått om hun leste den. Grått av indignasjon. For et stykke ned i artikkelen sier barnepsykolog Magne Raundalen følgende: Barn på fire-fem år ikke er modne. Vi må beskytte dem fra å gå seg vill og spare dem for situasjoner som kan skape traumer. Først når barna er sju-åtte år har de utviklet seg i større grad, har egne meninger, kan vurdere mange situasjoner og kan ta standpunkt til ting på egenhånd, sier Raundalen.

Først når barna er sju åtte år skal man altså slippe dem på egenhand ut av huset. Først da har de egne meninger også. Det er der jeg mener Isa ville grått. Som om en femåring ikke har egne meninger.

Det er selvsagt forskjell på barn. Og det er selvsagt forskjell på vår hage og en hage der motorveien går på andre siden av gjerdet. Det er også forskjell på å slippe ungen alene på sykkel fem kilometer og la ungen utforske skogen rundt huset.

Vi lar ikke Eir sykle til skolen. Det er ikke så langt dit, men på morgenen kommer en ferge fylt med laksetrailere som kjører gjennom Inndyr og som hun ville møtt på veien. Men vi lar henne sykle til bestemor på ettermiddagen etter at fireferga har kommet. Og vi har latt henne sykle til Inndyr på søndager. Isa får lov å gå alene til venninner som bor i det nermeste byggefeltet. En SMS om at hun er på vei og en SMS tilbake om at hun har kommet dit. De får lov å leke i skogen. De får gå ut å leke i hagen, hoppe på trampolina. De sier fra om det skjer noe. Ja, og dette vil vel flere synes er forferdelig, men de har faktisk med seg Yme på trampolina også. Det går helt fint.

“Maaaaaammmmaaaa!!! Yme gråter, han snubla over Eir på trampolina!!” en titt ut kjøkkenvinduet ser en høyst oppegående gutt som gnir seg på nesa og hulker UHHUUUHUUUU og aldeles ikke gråter noe særlig troverdig.. “Isa, si til Yme at det der gikk bra og at det bare er å hoppe videre..” jeg setter kjøkkenvinduet på gløtt og titter ut uten at de ser meg…. ” YME!!! Mamma sa at det gikk bra! Du kan hoppe mer!! Kom igjen!!” “OTEI!!!!!!” Så hopper de videre. Det vil si, stort sett hopper Yme mest for vi har innprentet regelen om at når de små hopper tar de store hensyn. og den følger de. Hadde de ikke gjort det ville de ikke fått være ute alene på trampolina.

Isa har besøk av venner. De leker sisten på jordet nedenfor huset. Jeg står på trappa utenfor huset. Jeg ser at Isa snubler. Vennene iler bort. Før de når frem roper de til meg. “LAAAAAAIIIIIILLLLLLLAAAAA!!!!!!! Isa falt, hun falt!!!! Du må komme!!!” De kommer frem til Isa og jeg ser at de hjelper henne opp. De roper fortsatt. jeg roper tilbake. “Isa, gikk det bra? Klarer du å gå?” Isa tar noen skritt fremover. Vennene roper fortsatt at hun ramlet. “Æ kain gå mamma! Det går bra.” “Fint, da leker dere bare videre da..”

Jeg er på tur opp trappa med varer. Yme er på tur ut av gangen i full fart, søstrene leder jo med flere meter. VRÆÆÆL!! Det er der ikke liksomskriking. Slipper varene og løper ut og Yme ligger strak i de to trinnene han til vanlig tar i to elegante steg. Trøst, fang, sussing og blåsing. Tørkning av snørr og tårer. Litt blod på overleppa. Etter en stund er vi klare og går sammen bort til trampolina og når jeg har stått der en stund og han helt har glemt både fall og at mora er der går jeg inn og bærer opp varene.

Unger må få litt frihet. De må få utforske livet og sine egne begrensninger. De må kjenne på at dette klarer jeg og dette klarer jeg ikke. Og skrubbsår er ikke farlig, det hører med. Og de begrenser seg selv. Da jeg klatret på berget bak bringebærbuskene hos bestemoren til en venn av meg da jeg var lita stoppet jeg akkurat der jeg kjente at jeg klarte å komme meg ned igjen. Litt lengre hver gang og en gang kom jeg plutselig helt opp og etter det var det nye utfordringer.

Unger som hele tiden tas imot, som holdes i handa, som løftes ned og som løftes opp aner jo ikke hvor langt de kan hoppe selv. Da jeg og Yme klatret på rullesteiner i sommer satte han seg på rumpa og skled ned eller la seg på mage og rygget når han kjente det ble utrygt å hoppe. Fordi han fikk lov. Fordi jeg sto en og en halv meter unna og sa han fikk klare det selv. Han har klatert opp og ned trapp, som både Isa og Eir siden han klarte det, med oss bak og stadig lengre bak. Nå er han 2,5 og går trapp opp og ned. Men han holder seg alltid i gelenderet. Og har han noe i hendene setter han det fra seg. Og jeg ser at han stopper og vurderer om dette går bra. Av og til, når han er for ivrig i utgangspunktet tar vi han i handa, for han kan jo fort glemme seg. Og vi har trappegrinda stengt til vanlig. Vi er ikke dumme heller. Man han kan gå i trappfordi han har fått lov siden han var liten, ikke fordi han er spesielt begavet i trappegåing.

Man bruker bilbelter, bilstoler, sykkelhjelmer, redningsvester. man har trappegrinder, sikkerhetsdingser i kontaktene, grind rundt vedovnen. Man setter sikkerhet først, selvfølgelig. Men kjære vene. Å ikke la ungen gå alene ut av huset før de er 8?? Kom igjen da folkens.