Barnelærdom…

Hei.

Jeg satt ved lunchbordet i dag. Satt egentlig å tenkte litt på hvor innmari fort fire uker med ferie går og hvordan de i løpet av tre arbeidsdager allerede virker som år bak i tid..

Jeg satt der sammen med min kollega. Jeg liker kollegaen min. Han er trivelig, han er morsom, han er flink, han er snill. Desverre for ham så er han ikke nordlending, men hei, folk har klart seg her i livet uten å være det før.

Det er mye her i livet som er barnelærdom. Ting man bare automatisk går ut ifra at folk vet. Som at man ikke skal spise blomstene på gullregntreet. Jeg tror jeg har visst det siden jeg var to, bestemoren min hadde et slikt tre i hagen.

Jeg har tidligere fortalt om min lidenskap for uer. Denne flotte røde fisken som lever på bunnen av havet og smaker alldeles utmerket.

Kollegaen min er fra de dype grønne skoger med ferskvann. Mye ferskvann, lite uer. Lite kveite også for den saks skyld.

Vel jeg satt der og tenkte på ferien min. Min kollega ordnet maten sin. Lettsaltet uer, potet, smør, gulerøtter. Type ala fjordland. Mikrovarmet. Potetene ble pent skåret i biter, jeg tenkte på hvor flott Yme svømte rundt med svømmeringer siste dag, gulerøttene fikk ligge pent for seg selv, Isa svømte nesten helt av seg selv da vi dro, uerfileen ble lagt ned i smøret, Eir koste seg skikkelig i den karusellen i lilleputthammer, faktisk var hun den siste som forlot den, hun elsker karuseller med fart.

“NEIIIIII!!!! Ikke spis fisken med skinnet på!!” Røsket ut av minner fra ferien ser jeg katastrofen som er i ferd med å utspille seg foran meg. Jeg reagerer akkurat en brøkdel av et sekund for sent og ser munnen lukke seg om gaffelen. For jeg kunne da aldri innbille meg at noen spiser nysaltet uer med skinnet på. Grillet laks ja, sprøsekt makrell ja. Kokt torsk nei, nysaltet uer definitivt nei. Barnelærdom!

Skinnet på en uer er grovt og med ganske store skjell, skjell som skjeldent er fjernet foruten på fine resturanter der de steker uer og ikke serverer den slik den skal serveres, nysaltet. Skjell som knaser og risper folk i halsen og gir dem grunn til å oppsøke lege senere på kvelden.

Uansett, jeg klarte ikke å forhindre ulykken og sliter fortsatt med dårlig samvittighet for min stakkars kollega som ikke bare hoppet himmelhøyt av mitt rop men som også fikk seg en god munnfull med uerskinn og skjell… Forskrekkelse, anger, skrekk, det meste beskriver blikket jeg fikk og senere på dagen ble det påpekt fra flere at dette burde jeg ha forhindret og som sagt, samvittigheten er svart.

Rart det der med barnelærdom. For der jeg enda ikke kan fatte hvor ideen om å spise uerskinn kommer fra, enda mindre at ikke alle vet at man skal stikke fingeren i øyet på fisken om man stikker seg på finnene (det ble en ørliten samtale rundt uerens liv og levne) så er dette helt utenfor allmennkunnskapen til andre.

Sannsynligvis ville min kollega ropt like høyt til meg når jeg barfotet vaser rundt i høyt gress i de dype skogene. Ville antagelig pådratt meg både huggormbitt og flått flere ganger og jeg ville ikke hatt den ringeste anelse om hva jeg skulle gjort med det om det skjedde. Folk i de dype skoger ville riste på hodet og tenke: barnelærdom, hvordan er det mulig å ikke vite dette da.

Men seriøst…… uerskinn????