Skomakerens barn….

Hallo alle sammen.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle dere hvordan det EGENTLIG er å være barn i denne familien her. Bare for å ha det sagt så er det altså jeg, Isa, som skriver blogg i dag. Og det gjør jeg for at jeg er jammen ikke sikker på at jeg kommer til å bo her særlig lengre. For det er ikke trygt! Slett ikke!!

Det begynte altså på søndag, eller mandag. Mormor var i allefall her. Og jeg skulle stå opp å finne meg klær i skapet mitt. Valgte meg skjørt og tights. Og så skulle jeg lukke skapdøra og da kom foten min i veien. KJEMPESÅR!!! Og som det blødde da. Jeg og mormor lette jo huset rundt etter plaster, man skulle tro det fantes plaster i et legehjem, men neida. Så jeg måtte jo finne mamma.

Hun var på badet. Og jeg viste henne foten. “Trenger du egentlig plaster for det lille der da? Blør jo nesten ikke jo” Her har man et kjempesår som drypper blod og blir møtt med slikt. Av sin egen mor! Som attpåtil er lege.. Men hun fant nå et plaster innerst i skapet.

Som det verket og gjorde vondt i det såret. Og plasteret forsvant jo. Og det var grusomt å gå med sko. I barnehagen hørte de jo på meg. Jeg slapp å gå med innesko og fikk bruke dockboots ute.

Og det er jo ikke det at jeg ikke har forsøkt å si fra heller, men mamma har jo knapt vært hjemme og pappa er jo ikke noe særlig god på sår…

I går var vi på skoleavslutning. Det var kake der.. Godt det da. Men de skoene!! De tok livet av meg altså. Så jeg tok dem av og da vi skulle gå maste jeg på bestemor så hun bar meg ut i bilen.

Hjemme skulle jeg prøve å ta av meg strømpebuksa, men det gikk ikke for den satt fast i såret. Måtte gråte måtte jeg! Masse. Mamma kom endelig for å se. Tok en klut og hadde vann på strømpebuksa sånn at den gikk av. Da ble det andre boller!

“Henning, kom å se her…” “Huff da, det der ser da ikke bra ut, gjør det det?” “Nei, det gjør jo ikke det, har du sett på såret før denne uka?” “Nei, har du?” “Nei, jeg har jo ikke det” “Men det skal da ikke være så rødt så langt utover foten skal det det da?” “Nei, det er jo ikke bare rødt, det er varmt også og hun får jo vondt når jeg trykker her” Så begynte mamma å tegne på meg. Med tusj. Og hvor mange ganger har hun ikke sagt at det IKKE er lov

Håpløse mamma, trykket og trykket og kjente og klemte på det røde. Det røde var blitt kjempestort og mamma så fryktelig bekymret ut og jeg begynte å bli redd for at foten skulle dette av.

Uheldigvis for meg var det mamma som hadde vakt. Så det fantes jo ingen dokter å ringe til her i kommunen. Men heldigvis har mamma legevenner. Sånne ordentlige leger. Leger som jobber i byen og på sykehuset og slik. Tusen takk, sier jeg til legevennen. Tusen tusen takk!! Han reddet sikkert livet mitt! I allefall foten min. Han så på bilde av foten min. Uten han er jeg slett ikke sikker på hvordan dette ville gått for vet dere hva mamma gjorde? Hun satte foten min i en vaskebøtte! EN VASKEBØTTE!!!! Jeg var jo ikke skitten, jeg har et sår! Og har vondt! Og har en rød fot!! Jeg begynner å tro at mamma rett og slett lyver når hun sier at hun er lege.

Men han andre doktoren syntes vist også at den vaskebøtta var en lur ting. Så jeg satt nå der da, med foten i en vaskebøtte mens mamma dro på kontoret og hentet medisin og en pinne for å ta prøve fra såret mitt. Og stakkars meg. For hun stakk den pinnen rett i såret! RETT INN I SÅRET!!! Som om man ikke hadde vondt fra før.

Men så gikk det bedre for mamma er faktisk ganske flink til å legge bandasje. Da ble det bedre. Og i dag sa hun til de i barnehagen at jeg skulle bare får gjøre ting ved bordet så jeg slapp å springe rundt. Og pappa hentet meg før utetiden og da fikk jeg se på Ipad.

Og så får jeg medisiner. Fire ganger om dagen. Men jeg har dobbeltsjekket med mamma flere ganger i dag. “Er du sikker på at jeg skal ha tabletten nå?” “Var det denne medisinen han doktorvennen din sa jeg skulle ha?” “Er du sikker?” “Tror du kanskje jeg bør ta en tablett nå?” “Kan du fjerne en bandasje mamma, vet du dirkelig hvordan det gjøres?” (på den kommentaren mumlet mamma fryktelig mye merkelig mens hun røsket og dro i den bandasjen og fikk ikke teipen av på en særlig bra måte spør du meg…) “Husk å ta vann på bandasjen da mamma, før du tar den av” (tror dere hun hørte på meg eller, neida, rev den rett av mens hun mumlet enda mer…) mamma bedyrer fortsatt at hun vet hva hun holder på med, men jeg tviler.

Heldigvis kom mormor i kveld. Hun spurte med en gang hun kom inn om hvordan det gikk med såret mitt. Og forsto veldig godt at det var fryktelig vondt å gå på hælen og syntes veldig synd i meg. Hun kommer nok til å kjefte på mamma i kveld når jeg er lagt meg for at hun ikke så på såret mitt før. Tenker jeg blir bra det. Så kan mamma få høre hvordan det SKAL være..

Så dere forstår, det er faktisk ikke helt greit å bo her. Nå har jeg bare ei uke igjen i barnehagen så etter det er det godt mulig jeg flytter. Til mormor, eller noen andre som forstår meg.

(og før dere kjefter på mamma for at hun heller tar bilder enn å passe på meg så har de en forklaring. Doktorvennen måtte ha av foten, jeg ville vise mormor bandasjen, jeg ville ha bilde av vaskebøtta så jeg kunne vise den frem til noen venner og så kom jeg på at jeg kunne skrive blogg i kveld og da ba jeg mamma ta med medisinen også. Kommer foten min på bloggen spurte jeg. Mamma mente egentlig at det ikke var så lurt og sa en masse om skomakere og ungene til den skomakeren og greier, men jeg syntes godt foten min kunne få en egen blogg…)