Gal fotballmamma atter en gang..

Hei.

Jeg har tidligere fortalt hvordan jeg under Eirs første fotballturnering i januar 2013 ble forvandlet til et brølende monster oppe på tribunen…

Vel, tiden har gått, fotball er fortsatt noe som interesserer meg fryktelig lite. Sånn generelt altså. Men nå.. For det første er det fotball VM. Landslag som spiller. Nederland, med Ruud Gullit, Frank Rijkaard og Marco van Basten. Det var tider. Og jeg sitter der og håper at de skal dukke opp på skjermen.. Noe de slett ikke gjør, men plutselig har man sett en fotballkamp.

Så er man jo fotballmamma. Og i helga var det turnering. Reipåcup.

Vi stilte stolt opp. Laget klart til dyst. Kampklare og ivrige. Vi er et fint lite lag. Alle er med. De som liker fotball og de som egentlig ikke er så interessert i fotball, men spiller fotball fordi det ikke er så mye annet å gjøre her. Akkurat sånn det skal være på et lag for 6-7 åringer.

Eir har funnet sin plass på banen. I mål. Jeg har en misstanke om at det startet med at hun fant ut at i mål slapp hun å løpe så fryktelig mye og kunne lovlig ligge en hel del av kampen flat på magen.

Men så viser det seg at ungen er god. Jeg sto der på kamp for noen uker siden og trodde ikke mine egne øyne. Ikke er hun redd ballen, ikke er hun redd de som sparker ballen. Hun slenger seg og hun får tak i ballen.

Så klart har vi ting å trene på. Dette med utspark for eksempel. Ballen skal helst fremover og ikke bakover. Og når vi har slengt oss og stoppet ballen i høyre hjørne, ja da må vi reise oss igjen før det går alt for lang tid slik at man også har en mulighet på returen.

Så her er jeg. En fotballmamma som er så fryktelig stolt av Eir. La gå, de tapte så det sang, alle seks kamper. Men når man møter lag der de har 30 fotballgale gutter å velge i når laget settes opp så sier det seg selv at det blir tøft. Når trenerne på det andre laget roper “tenk bredde, hold linja” og vi mere “fremover, fremover med ballen” er det jo ikke så rart at man får noen tap. Men Eir var kjempeflink. Jeg, en helt objektiv mamma synes hun sto i mål som en gud. Og de andre spillerne kjempet som løver, gav aldri opp og var så utrolig flinke de også. Og vi fikk mål! 3 hele mål fikk vi. Og jeg tror gleden over de tre vi fikk, både hos spillere og foreldre langt overgikk gleden hos de som fikk 20.

Jeg selv derimot sitter atter en gang og rister på hodet av meg selv. For jeg har stått bak et fotballmål og skreket i to hele dager. “Den har du! Se til andre siden! Lengre ut!! Ut å møt!! TAAAAAAAA DEN!!!!! TA DEN!!!” At ikke Sindre (treneren) låste meg inne i kassebilen sin allerede etter første kamp i går er et under. I pausen i dag satt jeg og Eir og så på gutta fra Tverlandet spille mot Grand og snakket om å “lese spillet, se på han som kommer på sida der nå, nå får han ballen, ser du at keeper går ut og møter?”

Til mitt forsvar spurte jeg Eir i dag om hun ville jeg skulle stå lengre bort, på motsatt side, gjemt bak et tre, sette meg i bilen eller noe slikt, men hun svarte faktisk at det var “helt greit å ha meg der”

Så om ti år, når kvinnelandslaget spiller kamp (greit å ha ambisjoner ikke sant) og dere ser en gal kvinne som prøver å komme seg inn på banen for å stå bak mål og skrike……. ja, da ser dere meg. Fotballmammaen! Men før det, i august, da skal vi til Halsa. Ligge i lavvo og spille kamper og grille. Hvis jeg får lov å være med da….