Rampestreker og sladrehanker

Hei.

Isa liker orden i sysakene. Hun liker regler og de er til for å følges. Det er ikke det at hun ikke har fantasi nok til å bryte dem for hun har fantasi i massevis. Men i Isas verden er det slik at hvis det står på skiltet at man skal gå på de røde feltene, ja da går man på de røde. Man prøver ikke de grønne og de gule for å se hva som skjer. For det var ikke det som stod på skiltet! Sommeren for to år siden dro vi på sommerferie med en Isa som hadde funnet ut at hun la seg klokka sju. Det var leggeregelen hennes. Og hun la seg klokka sju. Om det var aldri så mange søskenbarn, grillfester, lekeplasser eller andre ting rundt henne. Klokka sju tok hun frem tannbørsten og og nattkjolen og tuslet til køys. Først langt uti ferien fant hun ut at det kunne være litt morsomt å bryte den regelen litt. Nå har vi ingen leggeregel lengre. Bortsett fra at Yme må legge seg før henne. Det der med klokka ble litt slitsomt for resten av oss..

Eir liker også regler. Bare hun har laget dem selv. Andres regler og sånne ferdig skrevne regler som finnes bak på ludospill og slikt er forferdelig kjedelig å forholde seg til. Finnes det en regel så er det også en mulighet for å endre denne. Det er på en måte slik Eir lever. Å endre reglene slik at de blir best mulig i hennes øyne.

Det sier seg selv at dette her krasjer til tider. Og det ender jo veldig ofte med at Eir ender opp litt som Emil i Lønneberget. Det var en fryktelig god ide da hun begynte prosjekt “endre denne regelen her til noe mer morsomt” og så var det ikke en så fryktelig god ide alikevel når sluttresultatet faktisk ble en aldri så liten rampestrek.

Når man i tillegg har en vannvittig irriterende regelrytter som henger over skuldra og informerer om at “dette her det er slett ikke slik det skal gjøres og regelen er slett ikke sånn” så er det jo ikke rart man blir oppgitt og lei og ønsker regelrytteren dit pepperen gror..

Jeg var inne på Joker og kjøpte kjøttdeig. Middagsønsket var pasta og kjøttsaus. I bilen satt tre litt slitne unger. Jeg var ikke lenge borte, men så en frenetisk aktivitet med armer som kavet da jeg kom ut av butikken.

“Æ HA SOLBRILLA!!!” Yme gjentok dette veldig mange ganger og klarte såvidt å overdøve Isas vræl. Eir satt meget ubekymret og fryktelig intetanende og stirret ut vinduet. Jeg regnet med at Yme snakket om solbrillene sine som jeg la i sekken når jeg hentet dem i barnehagen, men forsto ikke helt hvorfor Isa hylte som en stukket gris og spurte følgelig om dette.

“Æ fikk ikke prøv solbrillan, æ vil også prøv di!!!” Det begynte å ane meg at vi ikke snakket om Ymes solbriller. Eir holdt nå på å vri hodet ut av ledd og stirret med stor interesse på mannen som sto å fyllte diesel på en kanne. 

Vi har en regel i bilen. Ikke åpne den lille luka til solbrillerommet i taket. I allefall ikke fikle ut de dyre solbrillene til Henning som ligger der, og under ingen omstendighet forsøk å legg dem på plass og smekk igjen luka da sjansen for at man legger dem feil og knuser dem er rimelig stor.

“Eir, har du prøvd pappas solbriller? Eir? Eir? EIR!” Fortsatt fryktelig interessert i den mannen altså. Nå trengte ikke Eir å svare for fra baksetet kom en lang tirade om hvordan ting hadde foregått.

“Mamma!! Med en gang du gikk så åpna Eir luka og æ sa at det ikke va lov å ho sa at vi bærre sku prøv å æ sa at vi ikke skulle å ho prøvde å æ sa at da måtte æ også ellers va det urettferdig og så kom du og da måtte vi lægg di på plass å dæ e IKKE lov å åpne luka å æ fikk IKKE prøv dæm!!”

Langt sukk fra hun som ikke lengre så på en mann som fyllte diesel, men en enslig bensinpumpe. Laaaaaangt sukk.

“Bare si at du gjorde det!! Bare si det! Mamma, dæ e ikke lov å åpne luka! Dæ e ikke lov!!”

“Æ vil ha solbrilla!!” Tror minstemann tok parti med Eir.

Nå skinte solen, det var en varm dag og livet ellers godt så jeg var ikke i humør til å kjefte egentlig.

“Eir, du kjenner Isa ikke sant? Hvis dere gjøre noe galt mens mamma er ute av bilen, tror du Isa kommer til å si det eller tror du hun ikke kommer til å si det?”

“Ho e så barnslig!! Ho sladra alltid når eg gjør nåkka galt!!! ALLTID!!!”

“Man skal ikke gjør nåkka galt! Å æ fikk ikke prøv brillan!!!”

“Men hvis du hadde gitt Isa brillene så hun fikk prøve. Og så prøvd dem selv og så lagt dem på plass slik at dere hadde en hemmelighet sammen? Tror du Isa ville sladre da?”

“kanskje ikke..”

“Akkurat. Kanskje hun blir sur når hun ikke får være med og så sladrer hun? Fordi hun blir sur. Kanskje du bør tenke på hva som er litt lurt å gjøre, ikke bare hva bare du synes er morsomst akkurat da.. Det er kanskje litt lurt å ta Isa med på sånne rampestreker, sånn at hun ikke sladrer”

Jeg hørte jo i det den siste setningen kom ut av munnen at dette ikke akkurat hører hjemme i barnepsykiatriens bøker om god oppdragelse men Eir var strålende fornøyd der hun satt og jeg formelig så hvordan det kokte med nye tanker i hodet. En medsammensvoren. En kopilot. En handtlanger som kan utføre mangt og meget..

I baksetet derimot var stemningen en helt annen..

“Mamma!!!!! Det e ikke sånn man gjør det!! Man si at det ikke e lov!! De e ikke lov mæ rampestreka!!! Æ vil IKKE gjør rampestrekan!!!!!!!”

Nei det er vel ikke lov med rampestreker. Men av og til er det jo innmari morsomt også da… Av og til liksom… Og nei, jeg har ikke åpna den luka. Tenkte å vent til Henning kom hjem fra lofoten..