Hei.
For noen år siden gikk sjokkhistorien verden rundt. 9-åring reiste alene med T-banen! Lenore Skenazy ble over hele verden kjeftet huden full. Snakk om uansvarlig og dårlig mor. Ja hun fikk den ærefulle tittelen verdens verste mamma. For å la sønnen kjøre noen stopp alene med t-banen. En rute han hadde tatt utallige ganger sammen med henne.
Vel, Lenore, gjør deg klar til å gi fra deg tittelen! For jeg slo deg med halvannet år ca!
Det har i det siste vært en debatt i norge. Pakker vi ungene inn i bobleplast og bomull. Lar vi dem sitte som små prinser og prinsesser på en gullstol gjennom livet, mens vi foreldre går foran og feier unna alt av ubehageligheter og triste ting.
Jeg synes beskrivelsen passer ganske bra til virkeligheten for mange. (ikke alle, for all del, ikke alle) Du må gjerne bli fornermet, men unge i dag har hatt det en smule lett. Mamma og pappa fikser jo alt. I tillegg plastres og bandasjeres de så fort de får et skrubbsår og gud forby at de skal utsettes for noe som får dem til å gråte. Og når de en gang får verden rett i fleisen, ja da er de totalt uforberedt og har ingen stategier eller forsvarsmekanismer til å takle det.
Vel. Jeg skal ikke si at vi ikke skjemmer bort ungen våre. For det gjør vi. De får stort sett det de peker på og de får bestemme middagsmenyen relativt ofte. Men skrubbsår må de pent tåle og de får også gjøre ting som medfører skrubbsår. Som å balansere på steinene i fjæra og sykle i shorts. Og spikke pølsepinnene selv. Og i dag lekte Isa og Yme i en bekk og ble våte på føttene selv om Yme hadde bittelitt feber. Lykke veier opp for mye..
Og i går var dagen kommet. Dagen som mormor har gledet seg til i sju år. Dagen som Eir har vært klar for i minst et år, men som Torghatten Nord AS ikke har vært klar for før nå. Dagen som jeg faktisk gruet meg litt til i overigår.
Dagen da Eir skulle reise alene til mormor. Ja ikke å være der alene, det har hun vært siden hun var 1 år. Men REISE alene til mormor.
Å reise til mormor er forholdsvis enkelt. Man går ombord i en hurtigbåt, sitter der i 2 timer og 10 minutter og går så av hurtigbåten. Båtselskapet har laget seg regler på at det får du lov til når du har fylt syv år. Da fyller man ut et sjema som man levere ved ombordstigning, med navn på bringer og henter og så tar de ungen ombord. Nesten som barn reiser alene med fly.
Så vi sto der på kaia da. En hoppende stolt, og rimelig spent 7 åring. Skjeldent at man ser på Eir at hun er spent eller opphisset, men i går så man det. Trillekoffert så hun skulle slippe å bære, handveske med iPad, mobil og pengebok. Instruksjoner om å sitte fint, ikke bruke alle pengene i kiosken og ellers høre på det mannskapet sa…
Og så kom endelig båten. 20 minutter forsinket. Noe som i følge Eir var en hel evighet. 20 minutter er ganske lenge når man venter på den mest spennende opplevelsen i hele sitt liv.
Dama ved landgangen tok i mot sjemaet, fikk vite hvor ungen skulle gå av og tok med seg min eldste datter og sa lett bak over skuldra “vi skal nok passe på henne..” Eir nå stålende fornøyd, eventyret begynte!
Og jeg sto forlatt igjen. Jeg innrømmer det, mammahjertet slo bittelitt ekstra. Hva om hun hoppet på hav… Hva om hun ble kjempedårlig, hun hadde spypose i veska si, men tenk om hun ikke rakk å ta den opp.. Hva om de glemte å sende henne av på Tonnes.. En strandet unge i Sandnessjøen er jo ikke noe man ønsker..
Så dro hun.. Akkurat da jeg tenkte at dette her var en FRYKTELIG dårlig ide..
Forsøkte jo å ringe for å høre hvordan det gikk, men som forventet var det ingen som tok telefonen. Hvem har tid til å ta telefonen når man er ute på sitt livs eventyr..
Sånn ca to timer senere ringte en strålende fornøyd 7 åring. Hun hadde ikke brukt alle pengene i kiosken. Og det var vel det hun hadde tid til å fortelle.
Fredag kommer hun tilbake. Mormor og morfar er med. Isa har bursdag og skal feires med brask og bram sammen med fineste fineste Sander. De to har feiret sammen siden Isa var tre og det er en strålende ordning.
At Eir bare får være en dag hos mormor gjorde ingenting, for som hun sa “mamma, dæ e jo båtturen som e dæ viktige, ikke å besøk ho mormor, dæ ha æ jo gjort hundre ganga før!” Så nå lurer jeg på hva det neste er. Toget alene til Trondheim for å besøke fadderne?
10 Kommentarer on Stolt og selvstendig.
Stengt for kommentarer.
Herlige Eir 🙂 Så flink hun er, og du må være verdens tøffeste mamma som sender henne med hurtigruta alene. Ungene mine må tåle mye og får lov til det meste, men ikke kollektivtraffikk alene, men så er det jo bare tullinger som jobber på bussene her 😛
Fru Jacobsen (@frujacobsenno) Vil gjerne at du leser denne blogposten Vinn nydelig sett til ditt barn og bestevennen.
Åååå, for en fin liten historie! Jeg blir helt varm om hjerterota! Hun kommer til å huske det resten av livet! “Herregud, den gangen jeg holdt på ådø av stolthet over å kjøre BÅT alene, lizzm!” 😛
Men verdens verste mamma, sier’u?
Åneidu, den tittelen snappet jeg rett foran snuten din! (Mer om det ved en senere anledning på bloggen!)
Sovebebibloggen Vil gjerne at du leser denne blogposten Sitt!
Jeg kan tenke meg hun var stolt!! Som deg ville jeg hatt hjerte i halsen akkurat når hun dro avgårde, jeg ville kanskje dristet meg til å tenke “hva er det jeg har gjort?”, men så tror jeg at jeg hadde vært så glad som lot henne gjøre det:) Syns du er tøff jeg, tenk på hva du gav henne nå, hun var jo verdens stolteste og lykkeligste. Jeg har nok også hatt hjerte i halsen enkelte ganger, spesielt da jeg sendte høna til Oslo med en venninne for å gå på konsert, hun var seksten år, men å gå fra konserten og tilbake til Oslo s klokken tolv på natten, for deretter å ta nattoget hjem syns jeg var skummelt. det dreide seg om fem minutter, men mye kunne skjedd på noen minutter….Jeg tenkte : ” er jeg fryktelig dum eller hva har jeg latt henne få lov til?” huff og huff, men det gikk bra:)
trompetmor Vil gjerne at du leser denne blogposten Øvelseskjøring
Altså, for en unge sier jeg bare. Dårlig mamma? Tidenes mamma, tenker jeg. For en flott opplevelse! Mine unger hadde gitt bort en nyre for å få oppleve det samme føler jeg meg trygg på!
Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Comment on To do–to do–Uka som forsvant by Anja Holt
Kjempebra! Både mor og barn vokser på slike opplevelser, ikke snakk om at dette gir minuspoeng for dårlig mor! Mine har reist litt hit og dit, alene, sammen som søsken, sammen med andre. Det kan være skummelt på forhånd, men man vokser på det! Og tenk for en nyttig erfaring å ha med seg, passe på seg sjøl, tingene sine og styre penger. Før eller siden så MÅ de, set er leirskole feks, og det er ikke artig når det er første gang man skal klare seg sjøl… Eldstemann reiste til Berlin med skolen på onsdag, det er flytider, pass, penger, telefon, bagasje, (og mer usikkert for mor: retningssans og finne-fram-sjøl) Da er det godt å vite at han har reist sammen med oss, og reist alene før, og ikke mister hodet ved første og verste anledning. Gratulerer med dagen til lillesøstra også!
Kirsti Vil gjerne at du leser denne blogposten No passar det ikkje så godt med snø lenger!
En ting er at dette er et minne, eller en stor ting. Det viktigste, sånn i et lengre perspektiv, er at det er mestring. Å mestre ting alene er så undervurdert. Som du sier i innlegget så er det så mange unger i dag som aldri får gjort noe, for foreldrene er der og hele tiden passer på at de ikke trenger det.
Her i huset har vi sørget for at ungene har mestret ting. Alt fra de begynner å kle på seg selv, til de tar bussen alene, er alene i byen, drar på korpstur/håndballturnering osv alene. Det å få være barn, å få komme hjem og fortelle hva de opplevde uten at de hjemme var der, er noe de vokser veldig på.
Men det er klart vi gjør det med bankende hjerte, i hvert fall de første gangene. Og så kommer den dagen da de møter motstand, og håndterer den på strak arm, i det minste reiser seg på en fullstendig godkjent måte, fordi de har vært alene og håndtert verden på egenhånd.
Gode foreldre eier ikke ungene sine, men forstår at de trenger røtter til å vokse, og vinger til å fly 🙂
Therese Vil gjerne at du leser denne blogposten Kan det være nødvendig?
Så flink hun var!
Kjenner meg igjen. Jacob på 10 år tok toget alene tur/retur Oslo for å besøke onkelen sin. Holdt på å kaste opp når han gikk på toget. Heldigvis gikk alt bra og han var strålende fornøyd. Han også tok ikke telefonen på veien hjem fra Oslo, da var det like før jeg svimte av. Men han hadde slått av lyden. Lykken var derfor stor når jeg så han ut av toget:-)
susan Vil gjerne at du leser denne blogposten Favorittkjolen og streik
Heldigvis hadde ikke lokalbussen her noen slike regler. For med 3 mil mellom mor og far ble det mange bussturer for ungene alene fra de var 4 og 6.
Åshild Vil gjerne at du leser denne blogposten Eksplosjon
Ikke verdens værste mamma, nope!!! Jeg digger at dere lot jenta få lov. Jeg tror vi frarøvet barn både selvstendighet, selvtillitt og egne erfaringer ved å gjete dem og la vår omsorg ta overhånd. Det ligger mye omsorg i en god plan, realistiske avtaler og frihet innen det barnet kan mestre!
Heia, heia, jeg forstår at Eir var stolt ! – og jammen selvstendig og trygg nok til å gjennomføreturen ! Godt gjort!
Jeg husker enda da jeg som fem åring fikk lov til å ta med meg sparebøssa, gå opp trappene til butikken og kjøpe dukkevogn, alene! Jeg hadde spart og spart, og pappa kom inn etter at jeg hadde handlet det røde vidunderet fra Simo….
Nann Karin Vil gjerne at du leser denne blogposten Kom mai, du skjønne, milde
Du vet hvor hønemor jeg er, men dette hadde selv min 7 åring fått lov til. Men så har vi også familie overalt og 10 åringen har tatt fly alene flere ganger, helt siden hun var rundt 8. Så jeg synes bare det er supert at hun fikk lov! 😀
Jeg synes egentlig at det er mye tryggere med fly og båt som har UM assistanse og passer på dem enn den lokale kollektivtrafikken her. Den har hun vel enda ikke tatt helt alene, men sammen med venner.
På flyet og båten og sånn så er det folk som sørger for at de kommer seg av riktig sted og ser til dem underveis. På en lokalbuss her må du passe på deg selv og riktig holdeplass gitt. Og på et fly foreks. vil det aldri forekomme stupfulle eller veldig rusede mennesker, det kan man godt oppleve på bussene. Er jo noen “interessante” opplevelser nå og da.