Hei.
Jeg vil ikke akkurat kalle det redd, men noen ganger er det slik at adrenalinet pumper litt fortere enn vanlig.
En egenskap med meg selv som jeg liker er at inne i hodet mitt kan det være ganske kaotisk, samtidig som jeg på utsiden ser veldig rolig ut. Det er en grei egenskap å ha når man jobber som lege, for ofte får det pasienter og pårørende til å slappe av. Nå burde jeg kanskje ikke skrive om dette, av frykt for at alle pasientene mine skal tro det bare er kaos i hodet mitt når jeg sitter der rolig og avslappet i stolen og måler blodtrykket deres, men det får stå sin prøve…
Men av og til så pumper som sagt adrenalinet litt ekstra. Som når AMK ringer og vekker meg og dama i andre enden virker veldig bekymret. Pasienten er et barn og symptomene er uklare og marerittet med stor M blinker i bakhodet.. Hjernehinnebetennelse…
Når man da sitter der alene på kontoret, klokka er midt på natta sånn ca og man har slått opp i legevakthandboka, NEL og felleskatalogen samtidig og prøver å huske alle de viktige tingene man skal komme på… Hvordan så nå egentlig petekkier ut igjen? Da er det litt skummelt å være distriktslege. Ikke det at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Antibiotikaen står ferdig blandet og klar til å settes, AMK vet situasjonen og det er stødige folk på ambulansen. Men det kan liksom gå galt alikevel. Selv om jeg og alle i hele førstelinja gjør alt som er riktig, alt som står i boka og det vi i tillegg måtte improvisere med for å få det til. Alikevel kan det gå galt. Det er det som er skummelt. Et barn kan dø og det vil uansett føles som min feil. Uansette hvor mye vi gjorde og hvor riktig det var.
Så kommer pasienten. Man gjør det man skal. Man ser etter de farlige tegnene, man gjør de viktige undersøkelsene. Man tenker fjorten tanker på en gang og har alle de mulige difrensialdiagnosene fremme i panna. Man har rolig stemme, gir rolige forklaringer på hva man gjør og man bruker rolige bevegelser. Samtidig som det er fjorten tanker som tenkes samtidig og man har et mer eller mindre organisert kaos i hodet. Adrenalin er ikke alltid en ulempe. Det er der av en grunn. Det gjør at man fokuserer og får til det man skal.
Ørebetennelse. Det var bare ørebetennelse. Forsåvidt ikke bare bare det heller. Utslitte foreldre, søvnløse netter, skjærende gråt fra et barn med smerter. Men i forhold til marerittet med stor M så var det “bare” en ørebetennelse.
Adrenalinet forsvinner, ambulansen drar hjem, pasient og pårørende er snakket med og fått gode råd og eventuelt en antibiotikakur. De er dratt hjem de også. Notatet er skrevet og du sitter der og tenker: “Pokker, nå glemte jeg å fortelle dem at det er kjempelurt med nesedråper når ungen har ørebetennelse.” Det er ikke en tabbe som tar livet av noen, det spørs om det i det hele tatt har noe å si så illrødt som det øret var, det er godt mulig at de oppegående foreldrene tenker på det helt av seg selv. Men argh, så irriterende!
Så drar man hjem til senga og er jo egentlig ganske glad for at vakta ikke gav større bekymringer enn at man glemte å informere om nesedråper.. Og pakker bort marerittet med stor M. Helt til neste gang.
14 Kommentarer on Når adrenalinet pumper litt ekstra..
Stengt for kommentarer.
For en jobb du har!
Jeg, med min behagelige kontorjobb, kan ikke skjønne hvordan folk orker et sånt ansvar dag etter dag. Det er imponerende at noen tar det på seg:)
Glad det var en happy ending her, og foreldrene har helt sikkert googla seg fram til de nesedråpene for lenge siden, så det trenger du ikke tenke så mye på:)
Sovebebibloggen Vil gjerne at du leser denne blogposten Bare for å være litt ekkel…
Verdens beste jobb vet du 🙂 Og om alle foreldre var like googlegale som deg ville leger blitt overflødige 🙂
Den egenskapen er antagelig en forutsetning – med mindre man velger å bli patolog eller hudlege. Eller jobbe med basalforskning (greit å bli lege, det er noe som passer for alle). “Be like a duck. Calm on the surface, but always paddling like the dickens underneath”. http://hildegoghagen.net/?p=98
🙂 jepp, det er store valgmuligheter, i alle retninger..
Ellers er det veldig greit med tyggis og ved ørebetennelse. De fleste unger liker det bedre enn nesedråper 😀
hildeg Vil gjerne at du leser denne blogposten Slår et nytt slag for hjemmelaget tomatsaus
Nei, det er ikke så nøye med tomatsausen, herregud, da – hvor kom den inn?
Tyggis, ja.. Det var lurt. Har jeg aldri tenkt på..
Adreanalinet mitt pumpet bare av å lese dette her!! Så godt at det endte bra! Apropos ørebetennelse.. vi var på helsestasjonen i morges. Treåringen har hatt mye ørebetennelse i det siste, og hun hører dårlig på ene øret. Jeg ringte først legen.. “Hvordan er tilstanden til pasienten” “Nei nei jeg mistenker bare at noe er galt med hørselen, sånn generelt..” “Jamen det kan ikke vi gjøre noe med, du må kontakte helsestasjonen!” Okei så gjorde jeg det, fikk time 3 uker frem i tid. I dag på helsestasjonen.. “Hva gjør dere her? Dere må kontakte legen! Vi kan ikke gjør noe for dere!” Jeg vil påstå at hun var litt irritert faktisk. Okei, så da er det sånn at hverken legen eller helsestasjonen vil ha noe som helst å gjøre med et barn som har mye øreverk og som hører dårlig? Jaja, får gjøre som vi har gjort før da.. dra privat og betale dyre dommer om vi skal få litt service og kyndig hjelp!!
Ja jeg er litt irritert nå, og det var godt å få lettet på trykket her i kommentarfeltet ditt! ;P Nei, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen.. vi skulle bodd nord, der helsevesenet faktisk fungerer! 🙂
Diaperdiva Vil gjerne at du leser denne blogposten Vossatassar giveaway
Og jeg som svetter litt ekstra når jeg får en telefon mens jeg sitter i en annen. Gud jeg er bortskjemt! Jeg er glad det finnes sånne som deg, jeg. Stor klem!
Anja Holt Vil gjerne at du leser denne blogposten Strømmen i sola
Jeg heier på deg, jeg er skikkelig dårlig på å se andre har det vondt, så det hadde kanskje hindret meg i et legevirke. Ikke at jeg tok den utdannelsen heller, for det var jeg for pysete…
Og du, det er ganske så allmennkjent med nesedråper i forbindelse med ørebetennelse, så behold jubelen over at det ikke var det største Marerittet denne gangen , heller!
Hjernehinnebetennelse er en av mine skrekkdiagnoser (tidligere var jeg livredd for å få det selv, nå er skrekken at mini skal få det). Bakgrunnen er nok at en venn av meg mistet lillesøsteren sin i hjernehinnebetennelse da jeg var ti-elleve år, og det satte dype spor.
Vi måtte selv innom legevakt og akuttmottak med mini i helga, og selv om det ordnet seg raskt, er jeg jammen glad for leger som tar seg godt av utslitte og nervøse foreldre en søndags kveld 🙂
Søster Cecilie Vil gjerne at du leser denne blogposten Babyshower og akuttmottak
Får nesten frysninger. Jeg har egentlig alltid hatt en “hemmelig” drøm om å bli lege, vurderte det da jeg var ung, men dette ansvaret var nok en av grunnene til at det aldri ble slik. Vurderte nesten sykepleier istedet, men tenkte at da kunne jeg like gjerne gjøre noe helt annet, det er jo medisin delen som fascinerer meg. Jeg har lest endel medisinske fagbøker, og tidsskriftet, utrolig interessant.
Anyway, det er jo teit, man blir jo lært opp i det, og får erfaring etterhvert. Så da kan man jo det man skal for å kunne hjelpe, alikevel er det et stort ansvar da.
Og spesielt når det gjelder barn, de dødsfallene må være ekstra rystende.
Takk og lov at det finnes mennesker som deg Laila, som greier å holde roen i slike situasjoner. Da er det lettere for oss foreldre å bevare roen også:)
Hanne Vil gjerne at du leser denne blogposten Mobilbilder 2014 – Uke 13
skrekk & gru. Kjenner meg SÅ igjen. Min siste hjernehinnebetennelse var “bare” halsbetennelse. Takk og pris for at det ikke er så gale som det virker, midt på natta på legevakten som eneste lege.
Nina Vil gjerne at du leser denne blogposten (u)nyttige duppeditter